4.3.2009 ENDELIG VÅR

Etter en lang tung periode med mye regn og vind har været omsider slått om. Og dagene har blitt lengre. Jeg trodde på våren allerede for noen uker siden, men lavtrykkene har fulgt som perler på en snor innover Middelhavet i vinter. Det har visstnok vært en eksepsjonelt våt sesong i år. Men nå har Ingeborg funnet frem shorts og singlet og jubler! (Grekerne har ikke lagt vekk vintertøyet ennå, men de er jo noen frysepinner..) Det bidrar til at man kan hente inn litt overskudd igjen, for det må jeg si har manglet de siste par månedene. Det har vært intens jobbing for å bli ferdig med båten fra morgen til kveld, og blant annet oppdatering av reisebrev har fått ligge. Nå begynner det imidlertid å lysne på mange fronter, og skrivelysten har også våknet igjen!

Nå har fastetiden begynt her i landet. Vi ligger en uke etter dere i Norge i år. Beregningen av når påskehøytiden skal falle er litt annerledes for den gresk-ortodokse kirka enn for den lutherske, så det varierer fra år til år hvor mange uker som skiller. Av og til kommer de visstnok samtidig også, men ellers senere her enn hjemme. Nancy inviterte oss med på et arrangement oppe ved de gamle vindmøllene på den første dagen i faste som var nå på mandag (forøvrig fridag..) Den lokale "womens club" sto for servering av lokale retter, dvs. alt som ikke inneholder kjøtt. Massevis av deilige salater, paier, blekksprut, frukt, brød, vin, ouzo.. De gamle møllene står på en kam på det høyeste punktet på øya. De er i ferd med å bli restaurert, og skal bli museum. Så langt var det lagt nye tak og gulv, og i en av dem var det bygd opp igjen en gammel kornmølle. Hele anlegget burde ligge godt til rette for å bli en attraksjon, ikke minst pga plasseringen med utsikt over sjøen i alle retninger. Ellers er det tradisjon for å fly drager på denne dagen, og oppe ved møllene var det perfekte forhold for det. Sol og passe med vind. Store og små gutter kjørte dragene høyt utover sjøen. Linene må ha vært mange hundre meter lange. Det var godt å få noen timer ute i sola, og vi fikk ruslet en liten tur i terrenget også. Ingeborg og Thorstein sprang en tur av stien for å lete etter en nedstyrtet drage, men fant ei død geit i stedet! All utmark blir benyttet som beite for geiter her. Nancy forteller at det er et problem for de som forsøker å plante ny skog ettersom alt blir gnaget ned. Litt nyplanting er det imidlertid, blant annet oppe ved møllene. Det er satt opp gjerder for å beskytte nyplantingen mot geitene, så forhåpentligvis berges de til de blir store nok til å tåle å ha dyra rundt seg. Og i vinter har de fått nok vann på røttene sine også!

Jeg har forespeilet dere en beretning om å hvordan ta av en propell som sitter en smule fast.. Hadde tenkt å bygge den opp mot en grand finale hvor overflatene som hadde forent seg endelig måtte gi slipp på hverandre. Og så sa det bare plopp.. som Lina sa da verketanna endelig kom løs.. eller ikke det en gang. Saken er at vi vet ikke, men en morgen da vi kom til marinaen hadde gutta tydeligvis bare gått og tatt av propellen! Den hang der så fint i en snor rundt akslingen. Vi hadde bedt om hjelp altså, men vi regnet med at dette ble en operasjon av de litt større. Så mye som vi hadde strevd! Allerede for flere år siden gjorde Stein noen spede forsøk på å få den av. Da var problemet at vi ikke skjønte helt hvordan låsingen var gjort. Propellen er festet med stor mutter, og denne er igjen låst med bolter på tvers. Vi så bare den ene av boltene, pluss et hull. Etterhvert skjønte vi at her var det en bolt som hadde brukket inne i mutteren! Rustfritt stål som måtte borres ut. Som beskrevet tidligere har vi skjønt at gutta bare legger trykket på drillen når det skal borres i rustfritt. Så vi gjorde noen forsøk.. Det var imidlertid ikke mulig å få has på metallet med det utstyret og den teknikken vi rådde med. Men på marinaen har de sett sånt før, så to mekanikere med drill fikk drilla ut bolten og løsnet mutteren på en liten halvtime. Så trodde vi at alt var greit, og skulle bare ta av propellen.. Men nei, den satt gitt! Fram med avtrekkeren, sprayboks med WD40, freeze-release, MAPgass brenner og det vi hadde av remedier. Den trebeinte avtrekkeren ble skrudd på plass, strammet og løsnet adskillige ganger. Sprayboksene ble tømt i et forsøk på å presse smøremiddel inn mellom propell og aksling. Gassbrenneren ble forsøkt for å få litt hjelp av termosjokkbehandling. PBO forum på internett ble konsultert. Der var det litt delte meninger mht bruk av varme da det kan skade propellen.. Så fikk vi være forsiktig med det, da! Et spesielt design av en propellavtrekker var beskrevet. Enkelt nok med to stålplater med bolter i gjennom som skrus sammen litt etter litt. Etterhvert skulle propellen bare skli av! Det hørtes lovende ut. Vi fikk laget stålplater av det tykkeste materialet de hadde på et lokalt verksted og gikk i gang. Men det som ga seg da boltene ble strammet til var stålplatene! Dette var de ikke dimensjonert for! Måtte vi gi etter og be om hjelp? Vi vil helst være i stand til å fikse problemer selv, så det hadde vi ikke lyst til heller.. En dag kom Barry innom, en engelskmann med erfaring fra båtbygging i Danmark. "Just heat it a little, and give it a smack with a hammer!" Vi gjorde noen forsøk, forsiktige riktignok ettersom akslingen tross alt er festet til gearet som vi gjerne vil bevare.. Selv om det var metoden i Danmark var vi litt skeptiske til om dette var rette fremgangsmåte. Nye konsultasjoner på internett. Googlet "propeller puller" på bred front, og fant nye sider med diskusjon om temaet. Mange interessefeller der ute faktisk! "Alle propeller kommer av om du bare bruker nok kraft!" I USA var det tydeligvis populært med hydraulisk avtrekker. Dette var noe å prøve. Så var det å gå på eBay for å finne noen som selger sånt. Det fant vi, flere stykker, og vi valgte en som skulle gi oss 5 tonn å rutte med. Det måtte da holde! Langt om lenge fikk vi utstyret tilsendt, etter at leverandøren hadde fått ny forsyning fra Kina! Vi gikk straks i gang med våre 5 tonn, og var sikre på at nå.. Men så var det altså ikke nok det heller! Vi jekket opp til maks trykk flere ganger, men den etterlengtede smellet som skal høres når propellen slipper uteble. Da hadde vi fått nok, og måtte kaste inn håndkleet. Inn til Tony som tar imot oppdragene til gutta på verkstedet. Han tok imot oppdraget og lovte å gi beskjed til verkstedet. Dagen etter kom han og lurte på om vi ville at ha hjelp til å ta av propellen, eller om de skulle ta av propellen.. De hadde nok sett hvordan vi hadde holdt på.

Jaja, nå er propellen demontert og nypusset så det skinner. Vi skal nok ikke vente i 20 år med å ta den av igjen, for det er nok så lenge den har sittet der frem til nå. Nå har vi jo hydraulisk avtrekker også, så det burde gå som en lek neste gang! Det viktigste er selvfølgelig at propellen sitter på når den skal, men det er godt å vite at vi kan ta den av også og bytte om den f.eks. skulle bli skadet.

Før jeg avslutter må jeg nevne at vi hadde en ulykke i forrige uke, som heldigvis gikk bra! Ingeborg ramlet ned fra stigen, fra ca 2 meters høyde og forstuet ankelen. Jeg var raskt fremme for å sjekke akillesen, men den var heldigvis like fin! (Jeg har visst fått litt noia mht akilles skader, de mobber meg litt for det her!) Forstuingen ga litt hevelse i et par dager, men nå løper hun rundt som før. Stiger er farlige så nå skjerper vi oppmerksomheten!

I dag har vi forøvrig fått badeplattform og nytt baugspyd på plass. Planen er sjøsetting en gang i løpet av uke 13. Vi krysser fingrene og jobber på!

Gjertrud

5.2.2009 VINTERDVALE?

Neida vi har ikke gått inn i vinterdvale, selv om det har blitt lenge siden siste reisebrev. Har bare hatt litt skrivesperre, eller rett og slett vært for sliten etter arbeidsdagene. Når jeg nå har fått mailer fra noen av dere som etterlyser oppdatering må jeg imidlertid ta meg sammen! Jeg setter pris på å bli purret, da er det jo noen som har glede av skriveriene!

Noen av dere tar vel inn NRK Telemarksendinga, og om det klaffet fikk dere gleden av å få rapport fra oss i dag tidlig.. I følge journalistene der har de fått henvendelser fra folk som lurer på hvordan det går med oss, og det er jo morsomt. Selv om vi ikke kunne rapportere nye spennende havneanløp ennå, så kommer det.. De som ikke har fått gleden av å høre intervjuet på direkten kan imidlertid klikke seg inn på NRK.no/ostafjells og lese om det eller høre opptaket. Det er ikke bare bare å bli intervjuet på direkten av oss som ikke er så drevne. Ingeborg synes det er fælt å høre seg selv nå etterpå! "Hvorfor sa jeg det og ikke det.. og hvorfor begynte jeg å.. og ikke.." Vi andre synes imidlertid det gikk helt fint med henne.

Det har vært mørketid her også! Trodde ikke det skulle være så merkbart på disse breddegrader, men faktisk har dagene vært merkbart kortere nå midtvinters. Endelig ser det imidlertid ut til å lysne! Etter noen uker med bygevær flere ganger i uka (ikke noen regnværsperiode å snakke om etter trøndersk målestokk, men allikevel..) har vi fått grønne omgivelser. Men nå har det omsider blitt både lys og varme igjen så vi håper og tror det er våren som er i anmarsj. Det kan nok bli kalde perioder ennå, som i fjor da det snødde i Aten da jeg reiste ned hit i midten av februar! Men i morges målte jeg altså 22 grader på verandaen, og superundertøyet kunne legges bort! Grekerne synes det har vært kaldt lenge nå med temperaturer ned mot 10 grader.. Folk har gått rundt i ullgensere, dynejakker og heldekkende hodeplagg, og mumlet "krio, krio.." (= kaldt).

Jeg må også fortelle at jeg fikk en mail en dag i januar, fra nordmenn i Australia som leser reisebrevene våre! Det var veldig inspirerende at det faktisk sitter folk så langt borte, som vi ikke kjenner (ennå..) og følger med på det jeg legger ut! Vi ble til og med invitert til å ligge ved brygga deres i Surfers Paradise (!..) om/når vi kommer til Australia. En spesiell hilsen til dere denne gang, Arild, Merethe, Asta og Olve! Kanskje vi treffes allerede denne sommeren, men da i Middelhavet! Vi begynner etterhvert å tenke mer på turen som står foran oss nå, selv om det selvsagt har ligget under fra lenge før vi dro fra Norge.

Et helt annet tema som har opptatt oss her i sommer og høst er flyktninger. Vi har sett dem i hele perioden vi har vært her, små og store grupper av gutter og menn som vandrer langs veiene. De er innkvartert på hotell Ara rett i nærheten av hotellet vårt. Seilere som har ligget i havna i Lakki har fortalt oss at Kystvakta har kommet til land med et 30-tall flyktninger nesten hver morgen. De blir plukket opp på den ubebodde øya Farmakonisi som ligger kloss opptil Tyrkia, men er gresk og hører til Leros administrasjon. Dit kommer de med alskens farkoster fra Tyrkia, med organiserte smuglere eller enkeltvis til og med pr. vannscooter! Fra norske nyhetsmedia har vi skjønt at Hellas har dårlig rykte som flyktningmottaker, derfor har vi vært litt opptatt av dette. Vi føler på at vi ikke kan følge med på greske nyheter når vi ikke behersker språket her, men det finnes noe engelskspråklig på internett. Og på ekathimerini.gr, som er engelskspråklig, fant vi noen artikler om Leros i denne sammenheng. Det ser ut til at samfunnet på Leros tar denne oppgaven på alvor, og er en foregangskommune i Dodekaneserne! Både kirka og private bidrar, og eieren av hotell Ara huser visstnok migrantene uten å få betalt for det!. I følge Kathimerini er det denne øyas historie som gjør det lett for grekerne her å kjenne seg igjen i flyktningenes situasjon. For å sette tall på det så har det kommet 3500 flyktninger fra Tyrkia til Leros i 2008, og innbyggertallet er på rundt 8000! Synes det er verdt å nevne dette også når Hellas får så mye dårlig presse.

Og når det gjelder båten: Driver og skrur opp lamper nå, og skal straks bestille madrassene som mangler til nye senger. Men propellen sitter fremdeles fast så den historien får komme senere..

Gjertrud

8.1.2009 GODT NYTTÅR!

Godt nyttår alle sammen! På tide med et nytt reisebrev.. Dette har vært en ganske annerledes julefeiring for oss der noe har manglet og andre ting har vært nytt. Uka før jul fikk Ingeborg og jeg med oss en juleforestilling satt opp med 5-6 åringer på øya. Det som ble fremført var selvsagt helt gresk for oss, men akkurat så bråkete og kaotisk som en sånn forestilling skal være. Det ble en sånn barnemylderstemning som Ingeborg har savnet det halvåret hun ikke har vært på vanlig skole, så det var jo bra.

Vi var så heldig å bli invitert til Nancy og Dimitri på julaften. Siden det på mange måter er julaften som er selve jula var det bra å få hjelp til å fylle denne dagen med julestemning! Vi avsluttet arbeidet på båten litt tidlig på julaften, og trakk i finstasen som seg hør og bør på julaften. Klokka fem kunne vi tenne lysene og starte julefeiringa. Vi gikk som alltid noen runder rundt juletreet før gavene som var stablet opp under juletreet åpnet. Ingeborg og Thorstein har alltid vært glad i å lese, men dette året var det spesielt kjærkomment å få så mange norske bøker! Vi hadde med oss endel bøker da vi dro fra Norge, men de mest aktuelle var nå blitt lest. Strikketøy, sjokolade, julebakst og forskjellige klesplagg var også velkomment. Vi hadde redusert omfanget av julegaver denne jula, men alle var enige om at det ble mer enn nok allikevel!

Juleselskapet hos Nancy og Dimitri skulle starte klokka ni. Vi hadde allerede tidligere lært av Nancy at vi aldri skal spise før vi går i et gresk selskap. I følge henne er ingrediensene i ethvert gresk selskap masse mat og mange folk. Sånn var det denne gangen også. Hele familien Karanikolas blir mer enn 20 med når bestemødre og tantebarn er tatt med. I tillegg kom vi og en annen nabofamilie som er venner av Nancy og Dimitri, og tilsammen ble vi over 30 rundt bordet. Det ble servert ovnsstekt svinestek, kalkun, salater og andre greske småretter, "meze". Og kaker, selvsagt. (Vi hadde fått delta på baksten kvelden før, av sugarcakes, christmas cake, jellyroll og annet som vi ikke kan navnet på. Da hadde vi også laget og tatt med en pepperkakedeig for å bidra med noe norsk. Det smakte nesten som det skulle, selv om vi måtte erstatte sirupen som sto i oppskrifta med maissirup som var det nærmeste vi kunne skaffe her på øya..)

Resten av jula ble nesten som vanlige arbeidsdager for oss som bygger båt, men Ingeborg og Thorstein hadde late dager med lesing, strikking og internettchatting. En ettermiddag var vi imidlertid invitert på te til en annen gresk familie sammen med Nancy. Costas og Popi bor i et tradisjonelt bygget Leroshus, innredet i samme stil. Costas er en dyktig amatør kunstmaler, og huset bar preg av at det. Det var en varm atmosfære både fysisk og på annet vis der, og vi satte stor pris på å bli invitert dit selv om språkbarrieren gjør det vanskelig å føre så lange samtaler.

En annen begivenhet i juleuka var den som kunne bivånes på vesthimmelen ved solnedgang. Vi hadde fått med oss at det skulle være mulig å se både Merkur, Jupiter og Venus i nærheten av månen like etter at sola hadde gått ned. Rød-Ødegård hadde gitt oss tipset om denne sjeldne begivenheten gjennom nettavisene, og heldigvis kom ikke skyene i veien for utsikten i de aktuelle minuttene.

På marinaen har det vært stille i romjula. Lite folk i båtene bortsett fra oss. De som mater hundene og kattene der har imidlertid vært innom nesten daglig så dyra har ikke lidd noen nød. Og sjefen har vi også sett snurten av mange av dagene.

Og hva med båten spør folk.. når skal den komme på vannet. Skulle ønske jeg visste, men det er stadig noen ufullendte prosjekter. Baderommene har vært i fokus i juleuka. Maling og gulvbelegg, rørleggeroppgaver. Mange små oppgaver som gir fulle arbeidsdager. Vi har også installert høyttalere for radio/musikkanlegg og vi har forsterket noen gulvbjelker. Vi er nærmere siste finpuss når vi nå er kommet til interiør detaljer. Men ennå gjenstår cockpitbelegg, ferdigstilling og reising av mastene, løsne og sette på propellen igjen (dette ser forøvrig ut til å bli en langvarig sak som det kanskje spanderes en lengre rapport om, når oppgaven er utført.. Foreløpig sier jeg bare "gubben og gamla..") Og så kommer oppgavene som folka på verkstedet skal stå for, montere baugspyd og badeplattform..

Noen få kommentarer til været for å runde av dette første reisebrevet i 2009. Det har vært regntungt og vindfullt de siste par ukene og en stor andel av den årlige nedbøren må ha falt de siste dagene. Et par kvelder og netter har vi hatt gleden av imponerende tordenvær, selv om ikke alle av oss er like begeistret for den underholdninga..

Gjertrud

13.04.2009 ENDELIG - VI FLYTER OG FERIERER I TYRKIA!

Yippi, yippi! Omsider er vi sjøsatt og har tatt oss en liten testrunde til Tyrkia! Dette blir en liten oppdatering fra de siste dagene, for å fortelle at vi lever og har det bra. Flere detaljer fra den siste måneden får komme etterhvert. Det har vært en tid med svært trangsynt fokus på båt og sjøsetting (som om det ikke har vært det før..) Det var helt nødvendig å komme seg ut av Hellas da tollmyndighetene ikke hadde gitt oss lenger enn til den 7. april før lisensen for å ha båt i landet løp ut. Vi visste ikke helt hva det ville si å overskride fristen, og hadde ikke lyst til å finne det ut..

Men altså, vi klarte det, noen dager på overtid men som dere skjønner slapp vi med skrekken.. Nå er vi Tyrkia, Kusadasi, og her har vi fått besøk av Arnt, Ingjerd, Ragna, Rasmus og Rebekka. Gjett om vi hadde gledet oss til det! Det så en stund stygt ut da påska nærmet seg med stormskritt, og vi følte det sto mye igjen før vi var klare for å gå i vannet. Det var verktøy og kasser med utstyr som ikke var montert, båten var ikke vasket og polert og ennå var ikke riggen oppe. Men takk og pris, og til tross for regn, regn, regn de siste dagene før sjøsetting, noen dager på overtid kom vi i sjøen. Selvsagt var motoren litt kranglete i starten, men den har tross alt ikke vært kjørt på 2 og et halvt år. Først ville den ikke starte, men kom i gang etter at gutta på marinaen hjalp oss å få luftet drivstoffsystemet skikkelig, og ved hjelp av litt startgass. Men så, i første forsøk på å komme oss avgårde ble motoren overopphetet etter kun kort tid og vi måtte snu. Kan ikke si annet enn at det var nedtur.. At vi i tillegg hadde klart å koble hydraulikkslangene til rattstyringa feil, sånn at båten dreide til styrbord når jeg dreide til babord og omvendt, og at vi etter bytte av girwire hadde problem med å få motoren i gir bidro vel mest til "underholdning" for den lille skare av venner som hadde fulgt oss ned til brygga for å vinke avskjed.. Og til at jeg så vidt det var klarte å kjøre oss på grunn da vi skulle returnere til brygga.. Jaja, det var udramatisk da sjøen var flat, og vi dreide av etter kun få minutter. Natta før hadde det blitt lite søvn da rydding og organisering av pikk pakk ombord måtte være klart til travelliften skulle komme neste morra. Så vi var slitne, men vi hadde tross alt nådd en milepæl. Båten fløt, og alle nye gjennomføringer var tette. Vannlinja hadde hevet seg såpass at noen av dem er kommet litt lavt, men det får vi se på etterhvert. Mekanikerne gikk løs på motoren neste morgen. Første antagelse de hadde var at det var amatørmessig utført rengjøring av varmeveksleren som var årsaken. Så ble kjølesystemet luftet skikkelig, motoren ble prøvekjørt på tomgang ei god stund og vi trodde alt var fiksa. Men det var blitt sent på ettermiddagen og vi kunne ikke nå noen utsjekkingskontor hverken på Patmos eller Samos om vi dro ut. Dessuten ønsket vi å få første tillegging på 2 og et halvt år i dagslys. Vi tok derfor middag på den nærmeste tavernaen sammen med gode venner og gjorde oss klar for avgang tidlig neste morra. Vi sto opp klokka 5 og tok fortøyningene en time senere. Men akk, ute i bukta steg temperaturen til faretruende høyder igjen. Da var nedtur bare forstavelsen.. Det var bare å returnere. Mekanikerne kom og hjalp oss med det samme. Michaelis, sjefsmekanikeren satte seg over motoren og spekulerte.

Vel, enden på visa var at motoren ble fiksa og vi kom oss avgårde mot Samos midt på dagen. Det betød at vi ikke kunne nå utsjekking på Samos før klokka 14:30 som var stengetid for Port Police i Pythagorion på Samos. Men sjøen var flat, det var sol og vi putret avgårde. Var framme på Samos etter 4 timers tid, og la oss for anker utafor monumentet over øyas store sønn, Pythagoras. Dagen etter var det bare å stålsette seg for møtet med Port Police, 4 dager på overtid.. Var innom pass politiet, havnekontoret før tollkontoret. Det ble selvsagt oppdaget at vår "cruising permit" var gått ut, og jeg fikk streng beskjed om at neste gang måtte jeg passe på hvilken dato som sto i dokumentet.. Jeg sa som sant var at det skyldtes motorproblemer, og at vi hadde hatt til hensikt å stemple ut før tillatelsen gikk ut. Tolleren var hyggelig og formulerte en erklæring hvor jeg forklarte årsaken til forsinkelsen. Så var vi i det grønne igjen.. puuh..

Nå gikk turen raskt over sundet til Kusadasi og Tyrkia og der ble vi møtt av påsketuristene fra Norge! Da hadde de bodd på hotell noen dager, men var klar for å gå over til båtlivet med det samme! Vi har hatt noen deilig rolige dager sammen nå, og blir her et par uker før vi returnerer til Leros og siste finish på båten samt opprydding i utstyret vi har lagt igjen.

Det ble litt slit å komme seg avgårde og vi føler oss ikke helt avslappet ennå. Men skal vi klare en jordomseiling må vi vel takle litt startproblemer!

Gjertrud

09.06.2009 MAI, EN BEGIVENHETSRIK MÅNED!

Vi hadde ikke trodd vi skulle bli her så lenge denne gangen heller, men hva gjør man mens man venter på et seil man har betalt for.. Vel man fikser på alt som er å fikse, for det er stadig smått og stort å ta seg av. Men etterhvert blir man utålmodig. Sommeren er kommet, det er over tretti grader inne i båten, og vi vil avgårde!

Gresk bryllup!

Vel, vel, vi har jo fått med oss store begivenheter her da, og selv om jeg nå ikke beskriver siste måneds begivenheter i kronologisk rekkefølge så bare må jeg begynne med det største: gresk bryllup! Helt siden i fjor sommer visste vi at vi var invitert om vi var på disse kanter da Lena skulle gifte seg med Odysseus! Lena eller Eleni er eldste datter i huset hos hotelleierne vi har bodd hos i vinter. 30. mai skulle bryllupet stå, og med en stor gresk og amerikansk familie, samt en ambisiøs lokalpolitiker som far var det invitert 1500 (!!) gjester. Nå er det riktignok slik at de fleste ikke er invitert til bryllupsmiddag, men bare til kirkeseremonien samt til velsigningen av ektesenga som skjer to dager før. Vi var regnet inn blant de 300 nærmeste som var invitert til middag og det hele, og gledet oss veldig til å få ta del i en så helgresk begivenhet!

Torsdagskvelden dro Ingeborg og jeg opp til hotellet hvor velsigningen skulle skje, og det var pyntet til fest med blomster, sløyfebånd og lykter i trærne. Vi hadde fått det for oss at dette bare var for jenter, og derfor ble gutta igjen i båten. Det var imidlertid ugifte jenter som skulle stå for oppreding og pynting av ektesenga, til sang musikk og under overvåking av prester og familie. Ellers var det både gutter og jenter, unge og eldre som var tilstede. Visstnok et par hundre stykker.. Når senga var ferdig oppredd, bestrødd med roseblader og behørig velsignet og besunget kom folk inn og la bryllupspresanger på toppen av det hele, gratulerte paret og fortsatte å synge, fotografere og gråte en skvett. Så var det buffet og musikk nede ved bassenget i flere timer. Folk var pyntet til fest, så vi følte oss litt nedtonet ettersom vi ikke hadde skjønt helt koden på dette arrangementet. Vi tror imidlertid ikke det var mange som brydde seg om det, grekerne er ganske ujålete har vi funnet ut!

På den store dagen var vi invitert til kirken halv åtte på kvelden. Vi pyntet oss som best vi kunne og dro avgårde. Utenfor kirken sto en del gjester og ventet, ingen hadde gått inn forsto vi. Etter en stund kom først brudgommen med sitt følge i bil og motorsykkelkortesje. De brukte hornet ivrig og tok en runde rundt i bygatene før de kom tilbake til kirken. Så fikk brudgommen stå på kirketrappa sammen med foreldrene og vente på brudens følge. De kom på samme måte i kortesje for full musikk, gjennom bygatene og frem til kirka. Den siste biten kom de gående, søstre og forlover først, så Lena mellom foreldrene og brudepike bak, så musikanter som spilte tradisjonell gresk musikk og resten av hennes følge. Oppe på kirketrappa fikk Lena brudebuketten av Odysseus før de gikk inn i kirka. Alle vi andre fulgte etter og det ble smekkfullt på både stå og sitteplasser! Ingeborg hadde fått et oppdrag av brudeparet, hun skulle gå rundt og dele ut små poser fylt med ris til alle i kirken! Utstyrt med en kurv smøg hun seg rundt i folkemengden og delte ut. Seremonien var ganske annerledes enn vi er vant til og det er vanskelig å gjengi den timelange seansen som vi bare forsto og så bruddstykker av. Prestene sto for det meste av både tale, sang og andre ritualer, men det var en intim forstilling der folk sto tett på. Mot slutten av seremonien holdt de på med to ringer som de svingte over hodene på brudeparet. Det kulminerte med at brudeparet gikk tre ganger rundt alteret og alle i kirka åpnet risposene, jublet og kastet ris mot brudeparet. Det regnet av ris over oss alle! Oppsummert er vårt inntrykk en innholdsrik og stemningsfull, men langt mer avslappet forestilling enn en kirkeseremoni hjemme. Folk småpratet bak i kirka, man gikk ut og inn underveis, barn gråt og lo og alle var glade. Før det hele var over fikk Lena og Odyssevs kysse og klemme på alle sine gjester som paraderte forbi dem ved alteret. Det var vel ikke alle 1500 inviterte som kom, men det kan godt ha vært over 1000!

Bryllupsmiddagen ble holdt på en restaurant i Alinda. Det var pyntet stilfullt som ved alle de andre delarrangementene. Da Lena og Odysseus kom ble det først servert bryllupskake og champagne til de nygifte, så fyrverkeri (!) og brudeparet innledet dansen. Det hele var så romantisk at noen av oss ble helt betatt.. Resten av kvelden besto av mye musikk og dans. Vi fikk også deilig mat, greske retter på rad og rekke, men først og fremst var det dans og musikk som fikk stå i høysetet denne kvelden. Eller natta! Jeg fikk børstet støv av dansetrinnene jeg lærte i folkedanstimene på Katta, og Ingeborg og Thorstein hang seg på. Det var ikke alle de andre som var like stø i alle trinnene heller, men noen var virkelig dyktige. Det ble en sen kveld vi ikke ville vært foruten!

Bursdag, Eurovision og 17. mai!

En av de første dagene vi lå i Lakki dro Ingeborg og Thorstein pr sykkel opp til hotell Marilen for å hilse på. Det endte med at vi alle ble invitert til å komme og bade i bassenget når vi måtte ønske, og vi ble også invitert til en "fridag fra båten" med lunsj og besøk til Lena og Odysseus nye hus. Vi fikk også se en av de nyrenoverte hotell leilighetene som de har jobbet på i hele vinter. Et av byggene er helrenovert etter 20 års bruk. Selv om vi syntes vi hadde det bra i en av de gamle leilighetene er det jo mange skritt opp med nytt kjøkken, nytt bad, nye flisegulv, sentralvarme, flatskjermer og selvsagt nye møbler og tekstiler. Vi håper virkelig de får mye besøk og mulighet for å gjøre det samme med resten av hotellet. Det er blitt kjempeflott og vi anbefaler det på det varmeste! I det nye huset til Lena og Odysseus, som er Odysseus bidrag til bryllupsforberedelsene var det også blitt veldig koselig. Huset er lite, men har kjempeutsikt over Aghia Marina bukta. Stein fikk raskt sansen for Odysseus samling av gjenstander fra krigen! De har han gått rundt og funnet i terrenget her, deler av artillerigranater og mortergranater, granathylser og hva det var for noe alt sammen. I følge Lena var det nok svært oppmuntrende for Odysseus at noen endelig tok del i denne interessen..

Det første vi hadde gledet oss til denne måneden var imidlertid at vi skulle få en tenåring til i båten! Ingeborg fyllte 13 den 13.mai, en bursdag litt annerledes enn før. Men det ble både gaver og feiring! Vi hadde bursdagssang og presanger på morran som vanlig. Harriet og Paul, (som fremdeles lå på land i Partheni med utskifting av elektronikk etter lynnedslag i båten deres i vinter!) var invitert til bursdagsselskap, og jammen tok de ikke med seg Sue også (fra kontoret). Harriet har blitt Ingeborgs beste venninne her nede. Til tross for en ganske stor aldersforskjell har de funnet tonen og felles interesse i hundevalpene.

Som nabo på brygga fikk vi en dag Bjørn i SY Courage fra Kristiansand. Vi hadde vært på hils fra tidligere år i Partheni, men ikke pratet så mye med han. Nå fikk vi gleden av å feire Eurovision finalen med han, og det var jo morsomt. Vi snakket med betjeningen på Escape bar som skulle vise den greske sendingen på storskjerm, til avveksling fra fotballkampene de pleier å sende. Det var ikke bare vi som var interessert i dette, for grekerne hadde store håp til den greske stjerna som skulle gi dem seieren i år. Men som alle vet ble det vi som fikk juble. Vi hadde funnet frem 17. mai flagg og noen av oss lot resten av baren få forstå hvem som var vår mann i Moskva! Grekerne var nok skuffet over resultatet, men jammen var det ikke mange av damene som sang med på Fairytale også! På bryllupet traff forresten Ingeborg ei jenta på sin egen alder som utbrøt "Alexander Rybak" med en gang hun fikk høre vi kommer fra Norge. Hun hadde til og med bilde av ham på mobilen. Så han slår an her også! Via en av de greske damene på Escape bar, som hadde snakket med noen på mobil fra Kreta hadde 200 nordmenn der tatt helt av i feiringen! Tror tross alt vi var ganske moderate..

17. mai feiringen vår ble ikke helt som den pleier. Ingeborg hadde veldig lyst til å få i stand potetløp og sekkeløp på brygga. Siden sesongen for familieferier ikke hadde startet ennå var det stort sett pensjonister i båtene, så vi ble enig om at det nok ikke var noen god idè.. Det ble til at vi gikk på taverna for å spise is. Dårlige engelskkunnskaper hos servitøren gjorde at ingen av oss fikk den isen vi hadde bestilt, men til og med Thorstein spiste isen med sjokoladesaus etter at den første feilserveringen var sendt tilbake og ny porsjon vaniljeis med saus kom på bordet. Heretter går denne tavernaen under navnet "Ice Surprice" hos oss.

Leriakos 2009

Arrangementet helga etter var nok større enn 17. mai for grekerne. Da skulle det arrangeres båtrace for RIB'er i arrangementet "Leriakos 2009", visstnok et årlig arrangement. Vi hadde orkesterplass på fordekket av båten og så vannspruten stå høyt tilværs fra de topptrimmede gummibåtene. Uka forut hadde det vært stor ryddeinnsats langs veikanter og offentlige plasser i Lakki, så vi skjønte det skulle komme viktige tilreisende.. Fredagskvelden hadde de siste båtene ankommet på henger med ferga, og nå var det motortesting på oppstillingsplassene rundt omkring. Skikkelige brøl for å oppildne hverandre før start.. Arrangørene filmet seansen fra helikopter, så her kan dere få et glimt av hvordan det var, og noen fine bilder fra øya vår!

Nå er det blitt langt ut i juni, og vi venter fremdeles på seil fra en leverandør vi er ganske lei av å vente på. De er trege til å svare på mailer og unnvikende på telefon så det er ganske frustrerende. Vi bruker tia til å fortsette installasjon av utstyr og få ting på plass. Må nok innse at det er litt av et evighetsprosjekt å få en båt i stand, men vi er klare til å dra så fort vi får seilet. Og lover raskere oppdatering på hjemmesia når vi får nye steder å skrive om!!

Gjertrud

09.07.2009 VI HAR KASTET LOSS!

Endelig! Vi har vinket farvel til Leros for denne gang.. Det skjedde omsider den 7.7., og selv om vi ikke dro akkurat klokka 12 som planlagt så er vi underveis. Nancy var innom før vi dro, og Barry var innom for å få med seg noe mer av det vi ikke kunne ta med. Ingeborg og Thorstein hadde fått avskjedgave fra Kiriako, som jobber på marinaen. Flotte smykker som han hadde laget selv. Da vi skulle la fortøyningene gå var Kiriako ute i jolla for å forsikre seg og oss om at vi ikke skulle rote oss bort i noen fortøyningsliner som finale etter mer enn et år på Leros. Forseilet som vi har ventet på ankom den 30. juni. Da hadde vi ventet i 10 uker etter at vi ga de siste måledetaljer. Leverandøren sa stadig det var "underway", så vi hadde ikke annet valg enn å vente. Har tenkt å beskrive historien om vårt forhold til Jeckell Sails i et eget brev, og gjerne spre det til skrekk og advarsel for andre som er ute etter ny seilgarderobe..

Men nok om det i denne omgang! I dag ligger vi i Kos marina, og for lokalkjente skjønner de da at vi ikke er kommet så langt. Det ble nemlig en liten tilbaketur igjen etter at vi første natt ankra opp utafor Nissyros. Testkjøring med sjøvann i watermakeren gikk ikke helt som forventet. Luft i systemet igjen, vi hadde lekkasje i strainerlokket så vi fikk luft inn i kjølevannssystemet. Kort og godt gikk generatoren varm og det var bare en liten sildrebekk inn i systemet som skal lage drikkevann av sjøvannet for oss. Vi hadde en ny pakning til sjøvannsfilteret, men etterhvert skjønte vi at vi også måtte skaffe ny impeller til generatoren/watermakeren.. Humøret fikk en knekk må vi innrømme, etter at vi hadde fått kost oss med følelsen av å være underveis igjen! Ikke fikk vi laget vann og ikke fikk vi generert strøm. Heldigvis hadde de en impeller i den ene båtsjappa her på Kos, og faktisk en i den andre også. Så nå har vi reserve.. Det er ikke det at vi ikke har reservedeler med oss, men selvfølgelig ikke alle de vi trengte første dag! Nå ser det imidlertid ut ikke til at problemet ble helt løst med ny impeller heller, så det er litt spennende. Krysser fingrene for at det skal la seg løse uten altfor mye strev..

Vi har hatt et ønske om å ta turen innom Alexandria i Egypt, og ta en tur innover landet for å se pyramidene og andre severdigheter. Når avreisen ble så sen som dette er vi litt mer usikre. Det er langt til Gibraltar og mange steder vi ønsker å besøke i Middelhavet. Egypt vil bli en liten omvei som koster et par uker. Dessuten begynner det nok å bli veldig varmt innover i landet mot pyramidene. Som dere skjønner er fru kaptein litt skeptisk, men vi har ikke avgjort noe ennå. Vi har uansett bestemt oss for å dra via Kreta i stedet for Rhodos som var opprinnelig plan. Så får vi ta bestemmelsen når vi er kommet dit. Er vi heldige møter vi Randi og Morten (Steins niese) med familie også når vi kommer dit.

Skulle skrevet om alle de folkene vi har truffet den siste tia, etter at feriesesongen er kommet igang. Vi har truffet mange norske båter, eller båter med nordmenn og skandinaver ombord. Fra Molde og Bømlo, Asker, Kristiansand, Andalucia og helt sikkert flere som jeg nå glemte i forbifarten. Det er alltid gøy å få snakke litt norsk med andre enn oss selv.! Ellers har vi hatt glede av selskap med flere engelske "yachties" som har lang fartstid på Leros. Spesielt Long John, Thomas og Monica. Vi lånte ut vår 5-tonns hydrauliske "puller" som de ble imponert over. Og vår batteridrevne sirkelsag.. John bemerket tørt at "this is not a yacht, it's a depot ship..". Gutta har fartstid fra The Navy og vet å sette pris på tilgang til verktøy. Da vi også stilte med Thorstein som dykker for å hente en mista jolledel på 5 meters dyp var de vel enda mer imponert. "The depotship even have a diver.." Vi har også hatt mye med Ingvar og Seija å gjøre etter at de kom nedover på sin klargjøringstur. De skal også seile jorda rundt og vi planlegger å møtes ved Gibraltar rundt 1. september for å seile i kompaniskap over Atlanteren. Får håpe de får båten klar som planlagt. Longjohn har visstnok anbefalt dem å legge seg litt foran oss i løypa, så kommer depotskipet etter om de får problemer... Harriet og Paul som vi har nevnt tidligere kom også til Lakki en tur, og vi fikk være naboer i et par uker. De har tatt med seg en av valpene fra Partheni, og gjett om noen er misunnelige her ombord.. Ingeborg og Thorstein har fått være med å lufte og kose med Sir Olivier of Leros. Vanskelig for noen å akseptere at ikke vi kan ta med oss en vi også! Men det skal vi altså ikke..

Må nevne at Ingeborg har vært en tur til Rhodos, forresten. Klassevenninne Stine fra Bølehøgda var der sammen med Ellen, mammaen sin, og Ingeborg dro ned med katamaranen for å få noen dager sammen med dem. Det ble en smak av Sydentur, strandliv, karaokekveld på hotellet og endelig skikkelig jenteprat igjen. Det har nok vært det største savnet det siste året. Ellers er heldagsprøver gjennomført og sent inn til lærer Steinar, skolebøkene vi har fått låne fra Bølehøgda er sendt tilbake, og Menstad (ungdomsskolen) viser seg å være villige til å stille opp på samme måte neste år. Det er godt å få hjelp til å avvikle undervisningen.

Nå må jeg avslutte for vi har en handletur på programmet. Og tusen takk til dere som stadig ser etter oppdateringer på denne sia! Håper og tror jeg skal bli flinkere nå som vi endelig er kommet avsted igjen!

Gjertrud

18.07.2009 KRETA, MOTORHAVARI OG MELTEMI

Så er vi kommet til Kreta etter nok en begivenhetsrik uke. Det kalles et "shake-down cruise" når man skal teste båten under seilas etter renovering eller klargjøring for langtur. Og litt shaking kan vi vel si vi har hatt. Båt og mannskap er blitt testet litt i både vindstille og i vind fra nord. Som nevnt i forrige brev fikk vi problemer med generatoren som ikke funka som den skal. Feilen er ikke diagnostisert skikkelig ennå, men vi er redd det er et litt dårlig design for vanninntak til eksosen. Vi fikk bytta impeller og pakning til sjøvannsfilteret på Kos, men det var ikke nok. Det kan være toppakninga som er gått, men kapteinen er redd det har stått vann i sylinderne en stund som så har gjort ventilene utette. Vi prøver å få tak i en manual til motoren så får vi se. Men for øyeblikket klarer vi altså ikke å generere strøm eller vann med den nyinnkjøpte maskina. Vi har imidlertid 600 l vanntank og en stor batteribank så vi skulle klare oss bra til det blir fiksa. Vi har blitt flink til å rasjonere med vannressursene og vasker hår og tar oppvask i sjøvann, bare en liten ferskvannsskyll tilslutt så blir det helt bra.

Men vi var altså på Kos og skulle dra videre mot Kreta. Etter at matlagrene var etterfylt dro vi avgårde på ettermiddagen forrige fredag. Regnet med at det ville ta et par dager over det 125 nautisk mil lange strekket til Spinalonga / Agios Nikolaus. Det er i nærheten av Makrogialo hvor niese/kusine Randi og Morten med famile befant seg på ferie. Seilasen begynte rolig, men vi hadde seilvind i noen timer. Så døde det ut og vi måtte starte motoren. Siden vi skulle seile natta gjennom begynte vi vaktsystem klokka 10 på kvelden. Thorstein og jeg de første 4 timene så skulle Ingebog og Stein ta over mot soloppgangen. Det var ei nydelig stjerneklar natt, det manglet bare seilvind. Veldig lite båter å se, bare noen frakteskip i det fjerne og en nordgående og en nordgående ferge som vi antar forbinder Kreta og Rhodos. Vi hadde overseilingskart på bordet og plottet posisjonen minst en gang pr. time. Klokka to ble Ingeborg og Stein vekket og orientert om situasjonen. Vi hadde passert fyrlykta ved Agios Ioannis hvor vi hadde kunnet finne ankringsplass om vi hadde kommet dit før det ble svarte natta. Å navigere inne blant skjæra i nattemørket blir frarådet i pilotbøkene, så da hører vi på det. Vi som hadde gått av vakt fant raskt køyene våre og håpet på noen timers søvn. Men dengang ei.. Det gikk ikke mange minuttene så ville motoren også ta kvelden. Den putret sakte ut, så ble det stille. Kapteinen styrtet til motorpanelet og kunne konstatere at motoren var gloheit, pila sto maks! Da vi åpnet døra til motorrommet sto dampen mot oss. All kjølevæske var fordampet så det ut til. Der lå vi midt ute på havet uten vind og uten motorkraft, men det var tross alt udramatisk i måneskinn og uten et vindpust. Ettersom kapteinen også er den dieselmotorreparatøren vi satser på ble han sendt i seng igjen for å være uthvilt når motoren var blitt kald igjen. Så på morran gikk vi igang med testing. Heldigvis fikk vi dratt motoren rundt så den hadde ikke skåret seg. Fylte på med ferskvann og fikk den til å starte normalt. Det så imidlertid ut til at vi hadde lite effekt av propellen. Fikk liten fart fremover i forhold til motorhastigheten. Heldigvis kom vinden ettrhvert så vi kunne heise seil og få fremdrift på den måten. Vi fikk fart mot Kreta, selv om det merkelig nok ble på kryss i dette farvannet hvor det er Meltemien fra nord som er det dominerende værdraget. Men det gikk unna og etterhvert kunne vi skimte øya i sør. Vi hadde sett oss ut ei rute inn i bukta hvor Agios Nikolaus og Spinalonga lagunen ligger, men vi klarte ikke å krysse skarpt nok til at vi kunne gå direkte inn. Og det ble etterhvert begynte det å bli mørkt igjen. Vinden hadde tatt seg opp betydelig og det gikk unna i 5-6 knop. Bestemte oss for å reve seilene før det ble vanskelig i nattemørket. I de utallige langturberetningene vi har lest skriver de stadig om å legge bi for natten, og uten å riktig mene det hadde jeg dreid bi da jeg gikk opp i mot vinden! Båten ble virkelig liggende ganske så stille etter at vi hadde fosset avgårde rett før. Det var deilig å kjenne hvordan vi på denne måten kan skaffe oss en liten pause. Ikke minst da vi noen minutter senere fikk testet hvordan skapdørene ikke holdt igjen for presset da vi dreide ned av en bølgekam. Olivenpate, syltetøy og spaghetti i skjønn forening utover dørken. Prøvde å rydde mens båten gikk på kurs, men prøvelsen ble for stor. Litt trøtt, litt oppgitt og uten nok hender til å holde fast samtidig som jeg skulle få flyttet gjenstandene tilbake på plass eller over til mer egnede steder. Så vi la bi igjen og etterhvert var det verste gjort. Det ble en lang tur inn til Spinalonga ettersom vi ikke klarte å krysse særlig skarpt.

.. dette brevet fortsettes så snart jeg har strøm og internett igjen..

Så er jeg igang igjen, og kan fortelle at etterhvert gikk det riktig fort. Fant ut at vi ville unngå enda ei natt til havs og måtte prøve å korte ned på veien fram. Først prøvde vi motoren igjen for å kunne gå rett mot vinden. Den viste seg å ha normalt fraspark igjen.. Hvorfor det ? Hva hadde egentlig skjedd da den stoppa, og hvorfor gikk den så dårlig i sted når den var blitt helt normal nå? Båtnissen? Eller et fiskegarn i propellen som "Rope Cutteren" etterhvert hadde gnagd seg ut av? Nå vant vi i hvertfall høyde mot vinden så da fikk forklaringen vente. Da vi hadde vunnet nok høyde til at vi hadde rett linje inn til Spinalonga heiste vi seil, og det gikk også så fort som vi kunne håpe på. Gutta logget mellom 7og 8 knop med vind foran tvers, og det uten at det kjentes ut til å røyne noe særlig på noen ting. Like etter mørkets frembrudd slapp vi anker i bukta Ormos Porou, utafor Elounda. Den skal være blant de sikreste på nordkysten av Kreta i Meltemi perioder, og det viste seg å være et godt valg. For siden søndag kveld har vi vært her, delvis for å puste ut, delvis for å treffe familie og delvis fordi vi har vært inneblåst av nettopp en Meltemi runde. Thorstein har dykket ned for å sjekke om vi så noen tegn til en forklaring på motorproblemene, men så ikke tegn til noe. For tia heller vi derfor til fiskegarnteorien, men vi vet ikke sikkert. Vi får følge motorinstrumentene med argusøyne en periode til vi kjenner oss trygge. Påhengsmotoren vår er ikke operativ ennå heller (..) så vi må ta oss inn til stranda for årer eller ved å svømme inn. Det skulle vi på tirsdag morgen også da vi hadde avtalt å møte niese/kusine Randi med familie inne i byen. Men først måtte vi lære betydningen av å brke sikre knuter når jolla skal fortøyes. Vi hadde akkurat hatt en runde for å flytte ankeret nærmere stranda da Stein fikk øye på jolla som drev sakte vekk fra båten. Jeg som sto nærmest burde vel bare kastet meg uti for å redde den, men det var faktisk ganske godt med vind.. Etter kun kort tid var derfor eneste mulighet å lette anker og ta opp jakten fra Sirius. Det gikk bra, men vi så nok ganske fomlete ut for publikum som strakte hals inne fra stranda... Jaja, dagen ble da bra etterhvert, da vi fikk slentre litt rundt inne i byen og overøse turistene fra Norge med historier fra siste uke. Vi koste oss på en taverna med en kelner som kunne fortelle at her hadde John Arne Riise vært uka før.. Ungene koste seg ei stund på en lekeplass og picnic på stranda ble det også tid til. Det ble en riktig deilig dag.

Ellers har dagene vært benyttet til lesing, litt sying, installasjon av vindmølle samt planlegging av hva vi må fikse før neste overfart. Skal leie bil i et par dager for å finne litt annet enn turistbutikker, samt kanskje finne Cretaquarium eller annet av interesse.

I dag vet vi at det feires bryllup i Karasjok hvor vi gjerne skulle vært tilstede. Vi hilser til brudeparet, Kjersti og Trond, og håper det blir en strålende feiring!

Gjertrud

29.07.2009 AK MALEAS OG FARVEL TIL ADRIATERHAVET!

Vi seiler avgårde i sakte fart, rundt 3 knop. Befinner oss i Messiniakos Kolpos som skiller de to vestligste fingrene på Peloponnes. Mektige fjellformasjoner og karrig landskap over små husklynger langs vannkanten i øst. Greek Waters Pilot som er vår guide i denne øyverdenen har ledet oss mot Kalamata marina hvor det skal være så hyggelig at det er verdt turen alene. Og dette er stedet som er kjent for oliven, Kalamata oliven som sikkert er navnebeskyttet av EU kommisjonen i likhet med champagne, Gouda ost og andre særpregede landbruksprodukter. Vi har bak oss flere dagers seilas fra Elounda, øst på Kreta, og har fått testet oss litt mer i å fungere med søvnmangel, kuling og slike utfordringer som langturseilaslivet består av.

Dro fra Kreta etter nesten to uker på anker i ei nydelig bukt, Ormos Porou i Merambellou bukta. Meltemien blåste friskt fra da vi kom, og vi hadde selskap med et større lasteskip som også så ut til å vente på roligere forhold. Vi lå trygt og ganske rolig og kunne jobbe med endel av detaljene som måtte utbedres. Siden vi ikke hadde operativ dieselgenerator ble det aktualisert å dra i gang vindgeneratoren som vi ikke hadde testet før. De to solpanelene gir ikke mer enn akkurat nok til å holde kjøleboksen i drift, og det er litt lite.. Propellen ble heist opp i bomopphalet til mesanseilet, og fikk kjørt seg skikkelig i vind opp mot 20 m/s. Det var litt skummelt når den ulte i de sterkeste kastene, men den fungerte utmerket og ga oss så mye ekstra at vi fikk ladet opp batteriene, i hvert fall noe. Fikk kontakt med leverandøren av Kubota i Hellas. Den for tiden syke generatoren er en Kubota. Hadde håpet å få tak i reparasjonsmanual og delekatalog fra den greske importøren. Det ble så mye att og fram at den aldri kom mens vi var på Kreta. Leide bil i noen dager og dro på utflukt til Heraklion for å besøke akvariet og en Leonardo da Vinci utstilling som var på besøk. Fant en trelasthandel i Agios Nikolaos som hadde gran fra nord-Sverige! Dette fikk vi laget fronter til hyllene i kjøkkenskapet av. Nå skal vi ikke ha flere runder med syltetøy og ketchup i dørken! Fant en fiskeutstyrsforretning hvor vi kjøpte 2 mm line til fiskehjulet. Det er det vi fikk anbefalt på langturseminaret til KNS, så selv om de har gjort store øyne når vi har spurt etter det hos andre forretninger ga vi ikke opp. "What are you going to fish for? Big fish..!" I Elounda hadde han 1 km! med 2mm line som vi kjøpte. Det var bare to fiskere han visste om som brukte så tykk line, og de gikk etter stor fisk. "Trolling for tuna.." Jaja, nybegynnere som vi er blir det nok en utfordring om vi får skikkelig storfisk å hanskes med. Vi skal holde vodkaflaska parat og helle det rett inn i gjellene på fisken har vi hørt. Da roer den seg fint.. Vi har også kost oss med bading, svømming, dykking, og lest en god del mens vi ventet på passende vind. En hyggelig engelskmann drev en bruktbokhandel inne i byen hvor vi kunne levere inn utleste bøker og kjøpe nytt lesestoff til en relativt rimelig penge. Han hadde til og med et lite utvalg på norsk, men til og med Ingeborg leser like gjerne engelske bøker nå, og da er jo utvalget bedre.

Mot forrige helg så det ut til at vinden skulle løye noe. Siden vi skulle vestover var den nordvestlige vinden som hadde vært rådende, og som er typisk for Meltemi sesongen veldig ugunstig. Vindstille var derfor å foretrekke selv om vi har seilbåt!! Søndag skulle bli den roligste dagen, og vi gjorde oss klare til å dra. Vår vane tro dro det ut til utpå dagen før vi lettet anker, og da hadde Stein først måttet skjære oss ut av et fiskegarn som var viklet inn i kjettingen. Med altfor dårlig kniv selvsagt. Enda en ting vi må skaffe en bedre av.. Vi regnet med å treffe vinden etterhvert, men det tok faktisk 15-16 timer før det var noe særlig hjelp i å heise seil. Ett døgn etter avgang tikket det inn Gale Warning eller kulingvarsel på Navtexen ( en spesiell radiomottaker for værmeldinger o.l. ) Her er det sjelden noe midt i mellom, du får alt eller ingenting. Det skulle bli NE 7 til 8 i det området vi befant oss. Det frisknet til utover ettermiddagen, og sjøen ble grovere. Vi hadde selvsagt glemt å lukke ei takluke da den første sjøen slo over båten. Ingen store problemer, bare en liten påminnelse. Etterhvert reduserte vi seilføringen for å være føre var. Vi lot autopiloten styre og den hadde ingen problemer. Kursen var satt mot ei lita øy rett innenfor Ak Maleas, sørøstspissen av Peloponnes. Vi viste at stredet mellom Peloponnes og Kithera i sør var beryktet i hardt vær fra nord. Nå var spørsmålet: Er dette "Violent N winds"? Vi leste merknader på kartet vårt, og fant følgende sitat fra "The Pilot" fra 1910: "Sudden gusts are sent down the mountains with northerly winds, which are strong enough to rip your sails apart, to break the mast or even to cause the boat to capsize. You should keep a distance of at least 3 nm from the coast and even then be ready to loosen your sails. The steamers should also keep their distance as the waves close to the coast are irregular and accompanied by a strong current."..Vi måtte gå så nær Kithera som vi våget, skjønte vi, uten at det ble fare for å blåse på land der. Klokka var nær midnatt da vi kom innunder Ak Maleas. Før vi kom så langt hadde vi vurdert om det var andre, mer egnede, havner i området, men vi fant ingen gode alternativer i våre kilder. Så vi revet seilene ytterligere før Ingeborg og Thorstein gikk og la seg. Vinden blåste 20 m/s, så det var ikke allverden. Men sjøen var ganske grov. Vi holdt en fart av 6-7 knop gjennom vannet før vi kom innunder kysten. Skroghastigheten til båten er i overkant av 8 knop, hvilket betyr at det kreves store krefter for å øke farten ytterligere. Store krefter gir stor belastning på riggen så det ønsker vi ikke. Så når farten etterhvert økte til over 8 knop gjennom vannet purret vi Thorstein igjen. Det er godt å være tre når vi skal reve i så sterk vind. Ingeborg var selvsagt våken og ville også gjerne være med nå som moroa var i gang. Vi har i hvertfall et villig mannskap! For å forberede oss og avtale oppgavene dreide vi bi. Drev stadig sørover mot Kithera med en hastighet av 3 knop, men båten var rolig. Skrudde på dekksbelysning for å se hva vi holdt på med. Operasjonen gikk greit og vi reduserte farten til 6-7 knop gjennom vannet, nå nesten uten seilareal oppe. Nå hadde vi faktisk forlatt Egeerhavet for første gang etter at vi kjøpte Sirius! Det var svarte natta, men vi så lys både fra Peloponnes og Kithera. Bare øya Elafonisos som vi hadde peiling på lå der helt svart. Vi så skyggen av den, og fant det best å bruke radar for ikke å gå feil. Det er sjelden vi har brukt radar, men den var svært nyttig nå. Vi fant åpningen og navigerte inn etter radarbildet alene. Litt ekkelt å ikke se med egne øyne, men det går jo helt fint! Ankeret satt med det samme, og endelig kunne vi roe oss ned. Vi hadde spist og drukket lite hele dagen og hadde behov for etterfylling før vi fant senga. Ingeborg hadde sloknet før, men klokka ble nesten halv fire før vi tre andre sovna. Erfaringa fra denne turen var at vi ikke klarte å sove nok underveis, så nå måtte vi ta det igjen utover neste formiddag. Men på ettermiddagen putret vi over den Lakoniske bukt til ei ny bukt, Porto Kaiyo. Bakte brød og laget middag underveis på det blanke havet, så da vi kom frem kunne vi bare ta oss et kveldsbad før vi tok kvelden. Og i dag dro vi videre mot Kalamata. Lite vind i dag også så det ble motorkjøring. Tror Meltemien ble skrudd av i det vi forlot Egeerhavet. Årets første delfinflokk kom inn fra vest og lekte litt med båten før den svømte videre. Sikkert mellom 10 og 20 stykker som hoppet og kappsvømte omkring oss i noen minutter. Stor stas! Motoren ble litt heit etter å ha gjort jobben alene i 5-6 timer. Den fikk derfor en liten pause mens vi drev avgårde i 3 knop med en svak vind fra vest. Men da vinden døde igjen fikk motoren overta i et litt mer forsiktig tempo enn før. Jeg passer på temperaturen mens jeg sitter her og skriver. Kalamata nærmer seg, det er over 30 grader her inne og vi gleder oss til dusjer, klesvask, internett og andre gleder man finner på en marina. Min fetter Jostein befinner seg kanskje i nærheten på ferie så jeg skal forsøke å få kontakt. Dessuten skal vi kjøpe maltesisk flagg og planlegge overfarten til Malta.

Takk for at du leste, og fortsatt god sommer!

Gjertrud

06.08.2009 VI KRYSSER DET IONISKE HAV OG FÅR TUNFISK PÅ KROKEN!

"Thorstein, Thorstein, det er fisk på snøret!" Ingeborg ropte fra cockpiten. Klokka var halv ni på morran og Ingeborg og Thorstein hadde tatt ansvar for utkikken i noen morrastimer så Stein og jeg fikk sove ut etter nattevaktene. Nå hadde det skjedd noe for det kom en slags lyd og håndtaket på fiskehjulet sto nedover, ikke oppover som det har gjort hele tia! Thorstein satt og leste, men ilte til fram for å se. Joda, det var noe som trakk i lina så nå ble det "alle mann på dekk"! Natta var brått over, det var fisk på kroken! Å nei! tenkte jeg i mitt stille sinn, hva nå! Har vi alt vi trenger for å fikse dette? Hvor stor kan den være? Stein tvilte vel litt på om det faktisk var fangst på gang, og Thorstein ble også litt tvilende ettersom det gikk så lett å sveive inn! Vi hadde over 100m line ute, etter råd fra Ingmar fra SY Aziza og Gällivarre som vi møtte i Kalemata. Han hadde også forært Thorsetin den plastsquiden som vi brukte som agn, og faktisk garantert(!) at vi kom til å få fisk på kroken om den hang og spratt i vannskorpa så langt bak båten. Omsider var snøret kommet så nær båten at vi fikk se noe blankt og sprellende i enden. Den så diger ut.. I mens gutta sveivet inn hadde Ingeborg og jeg virret rundt og funnet frem remediene: plastbalje, kniv, skjærefjøl, ei flaske sprit (sitronsnaps fra Naxos..) , håv, klepp, øks (!) og fiskevekt.. Stein holdt i lina mens Thorstein smøg seg ned på badeplattformen med håven. Fastklemt mellom jolla og skroget kunne han nå fisken som var blitt huket og overmannet! Heldigvis slapp vi å bruke klepp, da hadde vi vel bare slått hull i gummeibåten er jeg redd! Selv om den store fisken holdt seg ganske rolig tømte Thorstein flaska med sprit inn i gapet på den, og dermed kunne den lempes over i plastbalja. Morakniven Stein hadde å hjelpe seg med var selvsagt for sløv, og vi så snart at både fjøla og balja vi hadde var for små for denne typen fisk! Men vekta fungerte og viste at fangsten var en tunfisk på 5,5 kg. Ikke verst til å være den første Middelhavsfisken vår! Ingeborg trengte en time-out når fisken ble stukket, men nå var hun tilbake igjen med kamera og nytt mot og kunne forevige både fisk og fiskere. Blodet spruta da buken ble åpnet og innvollene åpenbarte seg! Burde benyttet anledningen til en biologi leksjon, men det hadde vi ikke ro på oss til i dag! Det var rogn nok til en hel middag alene, men i første runde følte jeg det var nok å gå i gang med å tilberede fiskekjøttet. Rogn og innvoller fikk derfor gå over ripa. Oppskriftene på tunfiskretter i mine norske kokebøker baseres på små bokser med tunfiskhermetikk, så nå må jeg improvisere middagsretter i noen dager!

Måtte bare begynne med denne fiskehistorien, vår første på turen, selvom det skjedde på dag tre av denne kryssingen. Nå er vi kommet til dag fem, og det er mer å fortelle fra både før og etter. Jeg skal ta med det hele fra begynnelsen.

Vi skulle dra fra Kalamata på søndag ettermiddag. Hadde fylt vann og ladet batterier, og skulle bare innom dieselkaia for å fylle diesel før vi skulle dra. Da skjønte jeg omsider at finmanøvreringsevnen til båten ikke var helt som den skulle. Har nok merket at noe var litt rart tidligere i sommer også, men for det første har det vært lite finmanøvrering så langt og dessuten hadde jeg vel i bakhodet tenkt at det var mine styrmannsferdigheter som var litt rustne etter to år på land.. Det har aldri vært enkelt, synes jeg, å manøvrere de 12 tonnene i trange båser med lav hastighet.. Vel, nå klarte jeg hverken å stoppe eller bakke på vanlig måte, og turde ikke teste så mye der inne blant dyre farkoster på alle kanter! Så det ble å gå ut av havna og legge seg på anker i noen timer for å feilsøke og fikse.. Det var de nye styrekablene til gir og motorpådrag som var feiljustert. Stein fant det ut og klarte å fikse det ganske lett, men det er utrolig hvor svett man blir av slike episoder!

Malteserflagget som vi hadde håpet å skaffe i Kalamata endte det med at vi måtte lage. Reglene sier at det skal heises i det du går fra forrige havn, dvs. vi skulle heist det da vi dro fra Kalamata. Har ikke sett at det er vanlig praksis blant seilerne vi treffer, men vi måtte jo få det klart. Hadde Googlet flagget og hadde et bilde av et rødt og hvitt flagg med emblemet til Georgskorset i et hjørne. Denne ordenen ble visstnok tildelt den samlede maltesiske befolkningen for heltemot under blokaden av Malta under 2. verdenskrig. Som en respons på denne tildelingen er emblemet kommet inn på flagget. Ingeborg fant ut at det røde og hvite flagget var ganske identisk med signalflagget som viser at man har los ombord! Vi hadde signalflagg og nå har vi tråklet fast et Georgskors i hjørnet, konstruert og tegnet med sprittusj på hvitt tøy, og håper det duger. Det ser i hvertfall greit ut på avstand, synes vi..

Vi har i perioder sett mange store fartøyer omkring oss her. Vi ferdes i farleden mellom Suez og Sicilia, dessuten i utløpet av Adriaterhavet så det er vel ikke til å undres over. I perioder har vi ligget midt i stimen, og da har det vært interessant å følge med på hvordan båtene opptrer når de passerer. Alle, bortsett fra en, har svingt unna i god tid og passert oss i en avstand på ca en nautisk mil. Veldig behagelig for oss! Vi har en Sea-Me radar transponder som er en aktiv radar reflektor. Den registrerer at vi blir belyst av radar og forsterker signalet og sender det tilbake. Dermed blir vi mye mer synlig på radarskjermene enn vi er for det blotte øyet. Vi hadde slått av Sea-Me'en en periode, og da registrerte vi plutselig en båt med kursen i vår retning. Midt på dagen og i god avstand, men allikevel.. Så skrudde vi på Sea-Me antenna, og jammen la den ikke om kursen ganske umiddelbart og passerte 1 nm unna som de andre. Tyder jo på at systemet fungerer etter hensikten, men vi får følge med fremover for å teste påliteligheten. En gang valgte altså vi å vike selv om vi seilte og har "rett til vei". Ali1 fra Panama begynte å komme altfor nær, og fra det vi har hørt kan vi ikke stole på at de har mannskap på brua engang. Om Sea-Me antenna fungerte som den skulle da kan vi derfor egentlig bare anta.

I går kveld la jeg meg tidlig for å være klar til å overta nattevakta fra Stein klokka 2. Vi hadde spist deilig tunfisk middag etter en lang dag med passende vind fra nord, og jevnt 6 knop med kurs rett mot Valetta. Men jeg hadde ikke mer enn slokt lyset før det ble ropt fra cockpit: "Fisk igjen! Alle mann på dekk!" Stein hadde gjort klar snøre for enn evt fangst på morrasia, men snøret hadde begynt å løpe ut igjen etter 10 min. Midt ute på havet! Ennå hadde vi igjen av den første fangsten, og hadde egentlig tatt litt pause fra fiskinga for å tømme lageret.. Hadde vel ikke regnet med fangst på hvert kast, men vi må finne ut hvordan dette skal håndteres på relativt liten plass ombord! Rett før jeg gikk og la meg hadde vi hatt besøk av delfiner rundt båten i tusmørket. Thorstein hadde lest i fiskeboka at det kan tyde på tunfisk i nærheten. Dessuten bringer de visstnok lykke! Denne gangen fikk fisken kun et par klunker med ouzo før den ble rolig, og fileteringsoperasjonen var over på en stor time. Nå har jeg kokt kraft på beina i løpet av nattevakta og planlegger fiskesuppe til lunsj.

Og selvsagt tunfiskbiffer igjen til middag. Dette kan vi bli vant til!

Gjertrud

21.08.2009 MALTA

Så kom vi til Malta, og det var fiesta for alle penga! Alle befestningene så ut til å være flaggpyntet, og det var mer enn en type flagg i bruk! De feiret St. Lawrence dagen den 10. august. Det handler om en martyr fra en fjern fortid. Vi har ikke helt fått tak i hvorfor han er viktig på Malta, men feirer det gjør de! Det var korpsmusikk både sent og tidlig, i gatene og ved konserter. Hver lille bydel har visstnok sitt eget korps og nå kom de fra alle kanter for å delta på fiestaen. Malteserne liker korpsmusikk, men det må sies å være en mer avslappet variant enn de stramme rekkene de prøver å holde i Norge. Her slentret de avgårde, tok en liten prat med kona på sidelinja, fikk hentet seg en øl om det stoppet litt opp utenfor en bar og de aller kjekkeste klarte å beholde røyken i munnviken samtidig som de spilte trompet! Men det låt ikke surt! Musikken var det som var viktig! Og det var fyrverkeri både sent og tidlid! Mulig det som ble avfyrt klokka 8 om morgenen eller midt på dagen var uten lyseffekter, men de smalt skikkelig! Det varte fra fredag til tirsdag for de ivrigste. St. Lawrence katedralen er nærmeste nabo til Grand Harbour Marina hvor vi lå, så det var her sentrum for feiringen var. Derfor var det lett å få med seg i hvert fall deler av det som skjedde! Men vi blir jo bare tilskuere..

Ellers var det deilig å komme til en marina som denne, med nesten luksuriøse dusj og toalettforhold. Kapasiteten var kanskje litt for liten, men stort sett timet vi våre dusjrutiner til utenom "rushtidene", så da gikk det bra. Dyrere enn andre marinaer vi har besøkt, men her er det ikke så mye valg. Vi hadde ikke reservert plass før vi kom, og dermed var det nesten flaks at vi fikk plass med det samme. Port control Valletta slipper deg ikke inn i havna før du har en avtale med en av de tre-fire marinaene som ligger rundt hovedstaden, så da var det bare å være glad til når Grand Harbour Marina svarte på VHFen. Båttrafikken ble effektivt styrt over VHF av port control og marinaens folk, noe som gjorde at alt gikk veldig glatt. Ellers kunne marinaen by på stort sett maltesiske og italienske naboer, ikke en eneste annen norsk båt! Ytterst på brygga lå det maltesisk registrerte vidunderet "Maltese Falcon", en 80 meter lang tremastet, helautomatisk seilbåt! Vi har lest om den i seilblader, og skjønner at det dreier seg om noe helt annet enn det vi driver med. Ikke en enste vinsj å se, og knapt nok noe som kan kalles cockpit. Alt sånt var gjemt unna i lukkede rom. Blir det seiltur da, da..? Det må ha vært mer enn 80% italienere blant gjestene, og på VHFen ble det like gjerne svart på italiensk som engelsk eller maltesisk la vi merke til! Vi har også skjønt at det har vært en språkstrid på øya i forbindelse med løsrivingen fra britene. Da var det mange av de høyerestående samfunnslag som gjerne ville gå over til italiensk som hovedspråk. Men maltesisk/engelsk var det som vant frem og som den dag i dag er offisielle språk på øya. Før vi kom til Malta hadde jeg ikke forestilt meg at maltesisk var et så levende språk, en arabisk variant som det er. Men det er stort sett det som blir brukt i dagligtale erfarte vi. Kanskje er det engelsk som er på vikende front?

Dagene gikk med til arbeid på båten og til å besøke museer rundt om i området rundt marinaen og i Valletta. Ingeborg har skrevet om alle stedene vi var innom, så jeg henviser til hennes blogg for en gjennomgang av dem! Arbeidet på båten dreide seg om generatoren og motoren. Som nevnt tidligere har generatoren blitt druknet i sjøvann som fant veien via eksosbendet pga hevertvirkning.. ikke moro! Gjennom Kubota Europe (generatoren er en Kubota motor) hadde vi fått adressen til representanten i Hellas og en forhandler på Malta. Den greske representanten Agripan har vært veldig hjelpsom, selv om det tok litt tid å få dem på banen. Både reparasjonsmanual og deleliste mottok vi da vi var i Kalamata. Så, vel i havn på Malta ble Kubotaen løftet ut på gulvet og åpnet. Lett korroderte stempler, en knekt ventilfjær og en sylindertopp som trengte litt pleie ble pakket i sekken og tatt med på busstur til Zeebugg langt inne på øya. Bussene er et kapittel for seg, men det får jeg komme tilbake til. Der fant vi brødrene Gaetana som gjorde det de kunne for å hjelpe oss. De polerte stempler og sylindre og prøvde å vekke liv i flere feriestengte delelager i Italia og Frankrike. Det var imidlertid for krevende! Vi skulle hatt ny toppakning og reservestempler, men vi får håpe det fungerer uten enda en stund! Generatoren er i hvertfall skrudd sammen igjen, det er installert "siphonbreaker" på kjølevannsinntaket som skal hindre hevertvirkninga, men testkjøring gjenstår foreløpig! Men nå var Stein blitt bekymret for at det samme problemet også kunne ha oppstått på hovedmotoren, etter at vannlinja vår har steget betraktelig de siste par årene.. Det var ikke installert noen siphonbreaker på den av tidligere eiere. Og ganske riktig, en titt under toppen avdekket melkehvit motorolje.. Så nå har vi installert "siphonbreaker" her også, brukt en liten formue på gjentatt motoroljeskifting og oljefilterskift, og håper motoren ikke har tatt vesentlig skade.

Bussene på øya er som nevnt et kapittel for seg. Mange utgamle utgaver av engelsk opphav så det ut til, men også endel av nyere dato. De kjører jo på "feil side" av veien selvsagt. De er malt knallgule og det koster 4-5 kroner pr billett for både voksne og barn. Vi kjørte mye buss på Malta! Av og til lurte jeg på om bremsene var for utslitte til å holde i nedoverbakkene, for det gikk unna! Men det er jo et EU land så da har de vel vært på EU kontroll.. Ellers må vi fortelle at vi tror vi har funnet Bingoens hjemland! Det ble ropt ut tall over høyttaler både sent og tidlig. Benker ble rigget til for anledningen, en dag her og en dag der, og folk strømmet til! Vi klarte imidlertid å motstå fristelsen..

Vi traff ikke så mange folk vi ble kjent med på Malta. Selvom det var noen båter med italienske tenåringer ble terskelen for høy til å ta kontakt. Ingeborg traff imidlertid fiskeren Philip på brygga med hund og fire fiskestenger. Da hadde hun selskap en god stund. En grønnsakshandler med lasteplanet fullt av frukt, grønt, egg, vin, kjøtt stoppet en stund rett ved brygga, om ikke hver dag så kanskje annenhver. Storhandel måtte vi lenger avgårde for å gjøre, men det var ganske greit når supermarkedet både henter og bringer deg tilbake etter handleturen! Det var dessuten billig på Malta, vesentlig billigere enn Hellas etter det vi kunne se.

Nå som det har vært skolestart hjemme i Norge har vi startet litt mer igjen her også. Elevene har fått hver sin oppgave om Malta, Thorstein skal skrive om Malta under 2. verdenskrig mens Ingeborg skal skrive om juhanitterne som holdt til på øya. Det er en rikholdig historie å gripe fatt i her, og malteserne har vært ivrig til å skape museer og opplevelsessentre som har gitt litt innblikk i deler av den. Malta var vel verdt besøket, og det var mye vi ikke rakk å få sett på ei uke! Vi har ikke fått badet eller snorklet heller, for vannet inne i havna var ikke så fristende. Andre steder på øya skal det være helt nydelig selv om det er stappfullt i de fleste buktene nå i august i hvertfall. Men badinga skal vi nok få tatt igjen et annet sted! Nå var det Afrika som ventet!

Gjertrud

29.08.2009 TUNIS, HAMMAMET OG SAHARA!

Vi forlater nå Afrika for denne gang. Tunis har vært en stor opplevelse for oss alle, så det er nesten vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg har laget meg en stikkordliste for å prøve å få med de viktigste opplevelsene. Jeg nevner: Bakshish, Ramadan, Sahara, Kartago..

Eventyret begynte allerede den dagen vi ankom. Etter en overfart med nesten ren motorkjøring, og enda en 5-6 kilos tunfisk på kroken. Vi hadde passert en liten oljeplattform noen nautiske mil utenfor Hammamet. Det var tydelig at vi nærmet oss et slags Syden igjen. Paragliding, brettseiling og en endeløs strand. Og hoteller. Her er det utbygd for masseturisme, ingen tvil! Marinaen vi hadde gjort avtale med er så ny at den ikke er omtalt annet enn som "planlagt" i vår pilotbok så vi

manglet koordinater. Men vi lette oss frem på kartet og fant ut hvor

det var. C-map er bra!Vel innenfor moloen ble vi møtt av ei jolle fra marinaen og fransktimen begynte! Vi var ikke forberedt på at tunisierne forventer at europeere snakker fransk! Men etterhvert forsto vi at han ville vite om vi kom fra Libya. Vet ikke hvilke konsekvenser det ville hatt, men som det var måtte vi i hvertfall legge til ved innklareringsbrygga. Alt gikk veldig greit hos politiet. Fire stykker satte seg i sving med å registrere passopplysninger og fylle i skjema. Etter en liten halvtime ble jeg fulgt over til tollkontoret, og det var da jeg for første gang ble stilt overfor fenomenet "bakshish". Ute bak bygningen, da vi var kommet på tomannshånd spurte politimannen hva jeg kunne tilby. "Do you have something to offer? A present?" Jeg skjønte vel hva det var snakk om, men ble allikevel litt perpleks. Videre fikk jeg vite at de verken røykte eller drakk så det var Euro han var ute etter. Så hva gjør du da? Spør "How much?"! "It's up to you!" Den norske hjernen min var stilt overfor et ubehagelig dilemma..Jeg hadde en 10 Euro seddel i lommeboka så dere kan jo gjette hva som skjedde. Det samme skjedde da tolleren kom inn i båten etterpå, selv om han var tydelig redd for at noen på land skulle se! En ærlig mann som visste han var ute på gale veier! Og han ble vel ikke mindre svett av at kommunikasjonen med oss måtte gå på stotrende fransk-engelsk. Stakkars mann! Jaja, de kunne vel lagt på en avgift og betalt folka bedre, det er vel det vi gjør i Norge! Hva er å foretrekke for oss og for dem? Da vi skulle sjekke ut igjen fikk jeg forresten vite av den samme politimannen at det er: "no present on departure.."

Som tidligere nevnt er dette Syden, rent bortsett fra en ting: alkohol. Her kjøpes alkohol i butikken over høye disker og til stive priser. Nesten norske priser! De solgte vin i resturanter, men ofte hadde de kun alkoholfritt øl å tilby. Dermed var det heller ikke noe fyll å se. Piratskutene som fyltes opp med turister hver morgen kjørte opp stemninga ombord med heftig popmusikk og dans, men turene var nok annerledes enn på mange av de partybåtene vi har sett andre steder. Det var imidlertid litt trist å se hvor dårlig belegg det var på hotellene og restaurantene her, som det også var på Kreta. Marinaområdet

som er nybygd er langt i fra tatt fullstendig i bruk. Det var mer enn halvparten av restaurant og butikklokalene som sto tomme, med gradvis forsøpling som resultat. Alt fungerte greit for oss, men det hadde nok vært hyggeligere med mer folkeliv!

For å se et noe mer ekte Tunis dro vi inn til selve Hammamet. Marinaen ligger i forstaden Yasmine Hammamet en mils vei unna. I Hammamet var det mye mer folk, men ikke mange turister. Vi fikk sett et gammelt fort og forsøkte å oppdatere oss på historien gjennom franskspråklige plakater. Krevende! Selv om mye ved byen likner på det vi har sett ellers ved Middelhavet, spesielt Tyrkia, så er det jo også litt som er mer eksotisk ved det arabiske gatebildet:butikkutstillingene, skilter, klesdrakter, moskeer. Og tunisierne var veldig imøtekommende og hyggelige så vi likte oss!

Vi hadde noen punkter på handlelista som vi så etter: Ny to-takts påhengsmotor (den gamle trenger mye omsorg av en mekaniker før den vil fungere igjen). Siden EU har stoppet salg av to-taktere (misforstått miljøpolitikk?), og Tunis jo ikke er EU-land tenkte vi det var lurt å skaffe motor her. Vi fant en forhandler, men prisen var altfor høy! Prutingen gikk dårlig når vi ikke er drevne og mannen bare ville snakke fransk! Kanskje var det heller ikke prutingsmonn? Vi får se hva vi gjør, men motor ble deti hvertfall ikke nå. Andre punkt på handlelista var en guidebok for Tunis, og vi endte opp med en på fransk.. Tror ikke de skjønner vitsen med engelsk her, når man kan fransk! Så vi har i hvert fall fått frisket opp gymnasfransken vår denne uka og det må være bra! Det tredje vi hadde på handlelista var sjøsykeplaster, Skopoderm. Men det lyktes ikke nå heller! I Hellas fantes det ikke, på Malta var de utsolgt og her skjønte de ikke hva jeg var ut etter. Det er godt vi ikke er hardt angrepet av sjøsyke ennå. Nå setter vi vår lit til at det kan skaffes i Spania. Vi leser om andre seilere som lovpriser akkurat dette middelet så da hadde det vært kjekt å få tak i før vi eventuelt skulle få behovet!

Ingeborg hadde ytret et ønske om å få se ordentlig ørken nå som vi var i Afrika, og det var jo en god ide! Vi traff en hyggelig bilutleier som gjerne ville foreslå ei kjørerute inn mot Sahara, så dermed var det avgjort. Vi dro avgårde lørdag morgen, da var det forresten blitt Ramadan. Mer om det etterpå. Kursen ble satt mot første stopp Kairouan, og Stein begynte å dechifrere opplysningene i guideboka. Etterhvert skjønte vi at dette er den muslimske verdens fjerde mest hellige by! Etter Mekka, Medina og Jerusalem. Som vanlig rotet jeg meg inn i et kaotisk bysentrum, hvor handelen gikk livlig. Hyggelig pynt var hengt opp utenfor slaktebutikkene forresten, ferske kuhoder med hud og hår.. Men noen skjønte vel at vi hadde rotet oss bort fra den vanlige turistruta! En hyggelig fyr på scooter kjørte foran oss fram til den store moskeen og medinaen som lå rett ved. Han smilte og vinket og dro uten å vente på betaling. Men nå kom en ny fyr og ville lede oss på rett vei. Det er vansklig å vite hvordan du skal takke nei så han endte med å følge etter oss.. Han fikk ingen betaling og kanskje var det feil av oss. Ingeborg synes i hvertfall det! Men her fikk vi oppleve en skikkelig autentisk medina! Det var snekkere i en gate, skreddere i en annen, bakere i et område osv. Og endelig kom restaurantstrøket! Ettersom det var Ramadan verken spiser eller drikker muslimene mellom soloppgang og solnedgang. Så vi hadde begynt å lure på om spisestedene holdt lukket om dagen.. Men heldigvis var det mange som var åpne. Det var jo faktisk noen turistbusser å se ogå så det var flere enn oss som trengte litt å drikke i varmen. Hvordan klarer muslimene en hel dag uten vann når det er opp mot 40 grader i skyggen? Riktignok sover de en stund når sola står på sitt høyeste, men allikevel!

Etter Kairouan hadde vi tenkt oss innom berberlandsbyen Matmata før vi avsluttet dagen i Douz. Da var Sahara neste. Men det ble for sent før vi kom fram så vi stoppet i Matmata. Vi overnattet der på et morsomt hotell bygget i stil med berbernes hulehus. Det kom tilbud om å få en guidet tur til et av berberhusene, men dessverre orket vi ikke det da. Jeg angrer allerede for det hadde vært interessant å se et på innsiden! Vel vel, det var spennende å se de utenfra også, og nå fikk vi også se hvordan de forholdt seg til Ramadan:

Klokka kvart over sju kunne de begynne å spise, drikke, røyke og annet de hadde avstått fra i løpet av dagen. en halvtime før var det fullt i butikken og vi begynte å se unggutter på sykkel med brødpose og brusflaske som ikke ble rørt før tiden var inne. Små barn fikk både mat og drikke gjennom dagen, men storparten av de voksne så ut til å holde seg i skinnet. Vi fikk høre at det er cirka 60% som gjennomfører Ramadanmåneden. Må nevne han vi så langs veien på samme tid dagen etter. Han stoppet bilen midt på en øde strekning og hoppa ut for endelig å få tatt seg en røyk! Med et sånt sug i kroppen må jammen religionen ha godt tak på deg når du avstår hele dagen! Men de tar det jo igjen nattestid da! Det var i hvertfall et yrende liv på de mer lokale spisestedene rundt midnattstid!

Neste dag sto Sahara på programmet. Vi traff en tysk familie på hotellet som kunne anbefale landsbyen de hadde besøkt: El Sabria. Vi tok dem på ordet og la i vei mot samme landby. Det tok to timer å komme dit, gjennom et landskap som først var berberlandsbyer i fjellene til mer og mer ørken. Dromedarflokker i rike mengder, og til og med en karavanestasjon. Spartanske spisesteder var det også ganske mange av langs ruta, men vi testet dem ikke. Vi kom etterhvert til en oase hvor det var store daddelpalmeplantasjer. Det var ganske flott! Vi stoppet så vidt i byen Douz for en kafferast, og her som ellers i disse strøkene var unge jenter ikke å se. Så Ingeborg stakk seg ut! Da hun beveget seg noen meter fra oss andre i noen minutter kom det en kar bort til Stein og spurte (på engelsk!) om han hadde en datter, ca 13 år. Han bekreftet jo det. "She is walking alone!" Mer hadde han ikke å si, og regnet vel med at det var selvforklarende. Antagelig var han bare hjelpsom da Ingeborg så litt bortkomen ut, men det er jo litt uvant! I utkanten av oasen lå El Sabria, og da gikk ikke veien lenger. Vi brukte noen timer der. Ingeborg og Thorstein storkoste seg med bare å løpe i sanddynene! Forsøksvis barbeint, men vi er nok ikke herdet nok for det ble snart for hett! Vi ble der i et par timer, kanskje mest pga Toufik, en fyr med oppdrift! Han samarbeider med folk i Frankrike og har egen nettside hvor ørkenopplevelsene i Sabria blir markedsført:www.sabria.org. Vi kan bare anbefale å ta turen, for dette var ikke mye turistifisert. Vi skulle selvsagt blitt natten over på det franske fortet som var akkurat som de det var bilde av utenpå guttebokene til Stein om fremmedlegionen! Kanskje sovet i et av teltene utenfor, vært på kameltur innover ørkenen og spist middag sammen med beduinene på kvelden. Sånn som tyskerne hadde gjort og fått en uforglemmelig opplevelse. Det får bli neste gang..

Dette blir et langt brev så jeg får nøye meg med å ta utdrag av det vi ellers opplevde: En stor saltørken hvor det både var turiststasjoner og det ble produsert salt. Det var som å gå på et islagt vann når det knaste i saltflakene under skosålene. Vi så mye utbud av lokale varer langs alle veier: safran, kaktusfrukt, bensn.. Ja, vi skjoente etterhvert at det var en slags bensinstasjoner det vi så i form av store stabler med kanner! Andre kjørte rundt med tilsvarende last bakpå pick-upen! Politikontroller var det utallige av, spesielt rundt byene. Og det så ut til at biler med farlig last var i søkelyset!

Det ble sent før vi var tilbake i Hammamet etter rundturen til Sahara, så dagen etter, da vi skulle til Karthago ble dessverre litt for kort. Jeg kjørte jo også feil igjen og havnet midt i ruhtrafikken i Tunisia sentrum. Bortsett fra en overhengende fare for å få bulker i skjermene synes jeg egentlig det kan være en opplevelse. Men det stjal tid! Vi fikk allikevel sett Kartago og det fornemme strøket det har blitt. Med El Sabria og alle de andre småstedene vi så inn mot Sahara friskt i minnet ble det en grell opplevelse av forskjellsamfunnet Tunis! Presidentpalasset med stramme vakter, ambassader og selvagt museer og ruinparker hvor fortiden blir presentert. Vi rakk ikke annet enn ruinparkene, men det var fine anlegg synes vi!

Vi brukte et par dager til i Hammamet før vi la i vei mot Mallorca. Skoleåret har startet her også, og vi må benytte internett i den forbindelse når det er tilgjengelig! Oppgavene om Malta er straks klare til innlevering, Thorstein har lest 1984 og fikk litt å tenke på. Ingeborg er i gang med matematikk og begge er så vidt i gang med spansk. Inspirasjonen er foreløpig bra!

Det har vært mye vindstille på overfartene våre, så dene gangen ville vi vente på god bør. Den siste kvelden vi var i Tunis ble det væromslag, det skyet over og ble til og med lyn og torden.. Ikke det jeg liker best, men det ble da litt vind. Samme vær dagen etter så vi hadde god seilvind da vi vel hadde kommet ut av havna. Og her sitter jeg nå på nattevakt i farvannet sør for Sardinia. Ser lysspillet av et tordenvær langt borte, over Sicilia(?) Glad jeg ikke er der! For øyeblikket er det for lite vind til å seile, men vi venter mer vind i dagene framover og kommer nok fram til Mallorca etterhvert!

Gjertrud

25.09.2009 MALLORCA OG MASTEHAVARI I DET BALEARISKE HAV!

Dette skulle blitt et reisebrev om flotte dager på Mallorca, den ankringsplassen vi fant i Portocolom, om Ingeborg som fikk bli med en tur til Porsgrunn for å begynne på ungdomsskolen, om Thorstein som har fått fjernet tannreguleringa, om vandring i Palma by, om watermakeren som omsider er kommet i gang. Også om høye priser, men for det meste småtteri i den store sammenhengen har vi fått erfare. For det er et par dramatiske timer som får oppmerksomheten denne gang. Det var da alt skjedde som snudde opp ned på planene for de nærmeste ukene er vi redd. Stormasta er borte, seilene er borte, ting vi brukte uker og måneder på å planlegge, skaffe, jobbe med, vente på..

Vi har hatt mange overfarter gjennom Middelhavet i sommer, da motoren har fått gjøre mye av jobben. Dette er jo ikke akkurat det vi ønsker når vi har selbåt. Det er både dyrt med all dieselen og bråkete ombord! På overfarten fra Tunis prøvde vi å forholde oss mer til værmeldingene i planleggingen, men det ble mye motor da også. Kanskje det er greit med lite vind akkurat over Gulf de Leon som kan være hensynsløs når mistralen blåser fra nord, men en mellomting hadde vært å foretrekke! Nå skulle vi forlate Mallorca og hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle stoppe underveis mot fastlandet, men vi la kursen mot stredet mellom Ibiza og Formentera sånn at det var mulig å få sove ei natt på anker om vi ønsket det. Våre svenske venner på SY Marieke hadde anbefalt å ankre ved Puerto des Espalmador. Denne øya ligger rett nord for Formentera og skal være en skikkelig idyll. Det var ganske rolige vindforhold da vi startet ut, men meldingene tydet på at vi skulle få seilbar vind i hvertfall mye av strekket. Og det ble det også. Mens vi ennå gikk langs sørkysten av Mallorca fikk vi fin vind fra sør og klarte å holde rundt 4 knop med full seilføring. Det er greit for oss. Stein skulle som vanlig ta første nattevakt, så i 9-10 tia ble han alene i cockpit. I og med det var så rolig antok vi det var greit å fortsette uten å reve for natta. Det ble litt mer vind etterhvert, men ikke noe sterkere enn bris. Sjøen tydet imidlertid på at det var mer vær lenger sør, for det var dønninger som rullet inn og gjorde det vanskelig å få god søvn for oss som skulle hvile. Jeg var oppe og fulgte med noen ganger og så at farten var oppe i rundt 6 knop. Ikke nødvendig å reve, for endelig hadde vi god fart mot Puerto des Espalmador.

Men så, da klokka var rundt halv to hørte jeg et forferdelig brak. Noe "stort" ramlet ned, det var helt klart. I ettertid tenker jeg at jeg skjønte det måtte være riggen, for det er ikke noe annet som er så stort som dette hørtes ut til.. Nå ja, uansett, jeg var på beina i løpet av sekunder, og det samme var Ingeborg og Thorstein. "Hva var det som ramla?" ropte jeg ut, og Stein svarte at "riggen er gått i sjøen!" Rolig nå, rolig... Tenke klart.. Dette må gjøres riktig..Jeg ble veldig fokusert på å huske hva som må gjøres i akkurat denne situasjonen. Det som er farlig er at masta og de påmonterte utstikkerne som mastetrinn og salingshorn skal slå inn i båtsida. I kraftig sjø kan det godt slå hull i skroget! Foreløpig hørte jeg ingen lyder som tydet på at noe sånt holdt på å skje, men allikevel..Det var lett regnvær og torden i området, vanligvis vær som setter meg litt ut.. Men nå var det faktisk uten betydning. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å bidra til at Ingeborg og Thorstein også skulle klare å forholde seg rolig så lenge vi hadde en jobb å gjøre. Men det viste seg ikke å være noe problem. De var konstruktive fra første stund, men Thorstein tok nok alvoret inn med det samme. Da de spurte hva som var skjedd svarte jeg så rolig jeg kunne at "Masta har gått i sjøen.." Litt for rolig visst, for Thorstein fikk ikke budskapet og tonefallet til å henge sammen. Som om jeg fortalte hva vi skulle ha til middag.. Jeg begynte å ta på meg seilerjakka før jeg hadde annet på kroppen, så det var kanskje jeg som var mest forvirra! Ingeborg skjønte at her kunne hun bidra og fant frem bukse og trøye så jeg fikk kledd på meg i riktig rekkefølge. Thorstein hadde lurt på om vi hadde fått et lynnedslag i masta, men det er det nok ingen grunn til å tro. All elektronikken virker som den skal, bortsett fra apparatene med antenne i stormasta. Og vi hørte ikke noe smell som et lynnedslag ville gitt.

Det var helt mørkt ute, bare noen stjerner som lyste på himmelen rett over oss. Månen viste seg ikke. Stein ba om å få på cockpitlyset. Nå hadde vi virkelig glede av en to-master! Lyskasteren i mesanmasta ga godt lys langt fram på dekk og gjorde det mulig å se. Jeg fikk etterhvert kravlet meg fram på dekk jeg også og fikk se det triste synet av mastefoten som stakk opp av vannet, forstaget som lå forvridd, bommen som var vridd og all den seilduken som lå og fløt overalt... Rekkestøtta var bøyd der masta lå, og den øverste lina røket. Så at storseilet gnisset over den neste rekkestøtta. Det gikk gjennom hodet mitt at ..uff, der gnages det hull.. Hadde nok ikke tatt skadeomfanget helt innover meg..Det var stag og tauverk hulter til bulter på dekk. Stein hadde prøvd å dra i masta ved å ta tak i et av kryssholtene, men kom jo ingen vei. Da masta ble satt opp var de vel åtte mann på marinaen som bukserte bare masta, så det var bare å innse at vi måtte bruke annet enn rå kraft for å få både mast og mange kvadratmeter opp i båten igjen! Båten rulla i dønningene og vi så mastefoten gå opp og ned over ripa. Når det kom noen ekstra store dønninger prøvde jeg å holde igjen bevegelsene så den ikke skulle belaste båtsia mer enn nødvendig. Stein krabba rundt og prøvde å få oversikt over alle delene for å finne ut hva vi kunne gjøre. Alle innfestingene til dekk og røstjern så ut til å være i orden. Han fant et lita trekanta stålplate med et hull og to wire festet til. Hvor hørte nå den hjemme da? I akterstaget var det ei koblingsplate mellom øvre del og to nedre beina. Var det den? Hm... Både forstaget og bommen satt godt festet i masta, men var helt forvridde. Jeg tenkte at dette skulle vi fotografert, men syntes ikke jeg kunne ta sjansen på å krabbe rundt med speilreflekskamera. Lommekameraet mitt tok kvelden tidligere i sommer så etter det har jeg hatt vanskelig for å ha kameraet parat i alle situasjoner. Ingeborg ville prøve å ta bilder fra cockpit og hentet sitt eget kamera. Det var ikke lett i mørket, regnet og rullinga, men hun fikk da fanget noe av stemninga.

Vi ville prøve å få masta opp langs sia av båten og forankre den med tau ved rekka. Det er jo det man leser om at folk gjør og da kan i hvertfall deler av utstyret reddes. Nå er det ikke så mange som opplever at riggen går overbord, så det er ikke så mange skildringer å støtte seg på! Men den stive rulleprofilen til forstaget måtte i hvertfall løsnes for å at masta skulle kunne beveges sideveis. Stein fikk løsnet forstaget, men i tillegg skjedde jo det som absolutt ikke trengte å skje nå! Redningsvesten løste seg ut, og herr kaptein ble forvandlet til en Michelinmann.. Altså, det er ikke plass til komiske elementer i denne beretningen, men det skjedde! Og dermed var det helt umulig å ta den av eller regulere noe som helst! Ikke gikk det an å få gjort noe mer med armene rett ut heller! Siden har vi skjønt hvordan man skulle tømme vesten for luft, men det hadde vi altså ikke studert på forhånd.. Hadde kniven vært innen rekkevidde hadde vesten vært historie, men nå måtte han tilbake under dekk for å finne kniv. Og der var Ingeborg! Her skulle ingen redningsvest kuttes opp nei! Stein ba Thorstein å finne redskap, men søstra kom i mellom: "Nei Thorstein, ikke gi far kniven!" Så da fikk han ingen kniv, og måtte klare seg med hjelp til å få den av. Dessuten fikk han overta Thorsteins vest og fikk etterhvert regulert stroppene til riktig størrelse. Så var det tilbake til arbeidet igjen! Masta hang fremdeles rett ned, og gnisset mot teakfenderen nede på skipssiden. Jeg syntes ikke det var dramatiske lyder, men vi kom jo ingen vei! Det vil si matrosene fulgte med på GPS'en og kunne se at vi drev avgårde i en halv knops fart. Det var vel en slags strømmåling for vi kunne ikke ha noen fart gjennom vannet med et sånt drivanker! Nå måtte vi prøve å hale opp mastetoppen. Bommen er skrudd fast i masta, så de fikk vi ikke skilt enkelt. Men vi klarte å få montert fra kick og nedhal så da satt ikke bommen lenger fast i båten. For å få masta opp langs sia av båten måtte vi finne et av tauene som går til toppen av masta og dra det over en vinsj bak på båten. Vi hadde spinnakerfallet og bomopphalet tilgjengelig. Først prøvde vi med spinnakerfallet. Jeg sveiva og sveiva, men mastefoten sto like loddrett ned i vannet. Og ikke så vi noe til mastetoppen heller. Spinnakeropphalet ligger på utsia av masta og over ei trinse på toppen. Dette ga nok ikke løft langs hele mastelengden. Så da måtte jeg prøve med bomopphalet som var tredd på innsia av masta. Og sakte, men sikkert med dette fallet fikk vi sveiva toppen av masta opp i vannskorpa. Den flotte Sea-Me antenna, VHF antenna og lynavlederen var der alle sammen. Men mastefoten sto fremdeles loddrett! Det kunne bare bety at masta enten var knekt eller bøyd, og ikke noen lett sak å forankre til båten.. Nå lå masta langs hele båtsiden, og lydene var vesentlig eklere når båten rulla.."Kloink, kloink.." Sånn kunne vi ikke holde det.

"Har vi noe valg?" Vi prøvde å tenke oss om for å finne andre løsninger, men jeg vet ikke om det finnes noen når man er to voksne og to yngre ombord i en båt med manuelt utstyr. Det passerte et skip en nautisk mil unna, og hadde det vært noe de kunne hjulpet oss med hadde vi vel fått kontakt over VHF. Skjønt antenna lå og fløt i vannet så vi måtte brukt den lille håndholdte. Uansett, vi skjønte ikke hvordan vi skulle ha brukt hjelp fra en annen båt heller. Nå var vi glad for at Stein har finlest produktpresentasjoner i seilmagasinene de seneste årene, for der hadde han kommet over en spesiell wirekutter. Baudat er ei nett lita saks med utveksling som spiser seg gjennom tjukke wire som om det var smør.. Det var nettopp som sikkerhetsutstyr vi hadde kjøpt saksa, i tilfelle vi skulle få behov for å kutte wire i en fart..! Heldigvis visste jeg akkurat hvor den befant seg. Det er ikke sant at man ikke kommer til å trenge det man kjøper og trenge det man ikke kjøper!

Visst trengte vi saksa! Jeg ryddet i stag, livliner og tau så de ble fri fra hverandre og det ikke var noe som skulle henge igjen når stagene var kappa. Herr kaptein gjorde seg klar og begynte systematisk å kappe wirene. Først de som ikke var belastet på styrbord side, så hele veien rundt. To toppvant, fire undervant og to akterstag. Forstagene var allerede tatt. Det gjorde litt vondt for hvert eneste ett som vi hadde holdt på å planlegge, måle ut og montere med Sta-lok terminaler. Helt nytt så det skulle vare hele jordomseilinga!

Den store kulefenderen som Ingeborg har hatt ansvaret for å bakse med når vi har gått inn til havn hadde vært bundet fast rundt masta. Vi skulle selvsagt ha løsnet den forlengst, men det hadde ikke vært prioritert. Ingeborg ville at i hvertfall den måtte berges når vi nå hadde bestemt oss for at resten måtte kappes løs. Den kosta jo sikkert 500 kroner, nok til ei ny bukse, minst! Dessverre lå fenderen litt forkjært til og vi hadde ikke hatt god nok kniv lett tilgjengelig. Så fenderen ble med da masta, stag, tau og seil endelig gled ned fra ripa. Men,..hvor mye oppdrift er det i en kulefender på 80 cm i diameter? Nå begynte vi å bli redd for at vi hadde forlatt et drivende kaos som ville være til fare for andre båter i farvannet.. Det hadde virkelig ikke vært morsomt å forårsake at en annen båt kjørte inn i virvaret. VHF'en! Nå måtte det bli en securite melding. Hvordan var det nå igjen, skulle det være "securite" først eller "calling all ships" først... Jeg satset på det første og måtte skrive ned alt jeg skulle si før jeg gikk på lufta for å være sikker på at jeg ga klar melding.

"Securite, securite -

calling all ships, calling all ships -

Sailing yacht Sirius on passage from Mallorca to Ibiza has been dismasted -

position 39°09.45 N, 2°34.47 E-

All crew is safe, situation stable -

Mast is possibly floating below surface."

Så var det bare å vente til vi var sikre på at vi var ute av virvaret av tau og stag. Vi så etterhvert at det sank sakte, så noen fare for andre båter ble det ikke. Etter et kvarter tok vi sjansen på å starte motoren. Vi la kursen mot Ibiza som vi regnet med var nærmeste havn. Stein styrte mens jeg prøvde å ordne opp litt inne. Han mente nå å vite hva som hadde skjedd, og skulle til å fortelle det da regnet begynte å pøse ned igjen. Vi måtte lukke døra ut til cockpit. Thorstein hadde gått og lagt seg igjen, men Ingeborg var litt for urolig i kroppen ennå. Stakkars begge to. De hadde hjulpet til med det de kunne, men ellers vært engstelig når begge foreldrene krabba rundt på dekk. Innimellom hadde det vært nødvendig med litt trøst i cockpiten, men ellers var de bare til hjelp. Etterhvert ble det et voldsomt bråk utefra igjen. Jeg kikket ut og Stein ropte "hjelp!" Stakkars Ingeborg ble etterlatt mens jeg skyndte meg ut og lukka døra etter meg. Vi hadde fått en skikkelig squall over oss, dvs ei skikkelig byge med masse vind, og nå var det mesanseilet som måtte berges! Stein hadde forsøkt å reve samtidig som han styrte og det var mer enn en mann kunne makte! Jeg overtok revelina og dro det jeg klarte mens Stein styrte opp mot vinden. Etter litt om og men fikk vi seilet ned. Takk og pris at vi ikke baksa med mast og seil langs skipssia i dette været! Vi var gjennomvåte for jakkene var ikke lukket skikkelig fra starten, og Stein hadde ikke engang fått på seg seilerbuksa. En squall varer ikke så lenge så etter et kvarter var det over. Vi var langt inne i mi vakt, og Stein skulle fått lagt seg. Jeg gikk inn og fikk på meg tørt. Ingeborg lå på dørken og slappet av. Hun hadde fulgt med gjennom vinduet og sett at det ikke var fare på ferde. Nå ble hun overtalt til å prøve å sove og klarte omsider å finne senga. Så skulle jeg ut og prøve å overta vakta. Men jeg følte meg ganske apatisk og stolte rett og slett ikke på at jeg ville klare jobben alene denne natta. Vi trengte å avreagere både Stein og jeg, men mest av alt trengte vi søvn. Allikevel ble det til at vi satt der begge to. Klarte ikke å skjære gjennom så i hvert fall en av oss fikk hvilt litt. Stein fikk fortalt om hypotesen om bolten som måtte ha røket. Den trekantplata han fant på dekk måtte ha vært festet til undervantene. To og to var de festet til trekantplater som var montert med en bolt gjennom begge. Denne bolten var en av delene som ikke var bytta! Kunne den være svekket og rett og slett røket tvert av? Stein kunne fortelle at han ikke hadde merket noenting før det øyeblikket det smalt.. Ingen pumping i masta eller mindre smell av stag som røk. Riktignok var det mørkt, men han hadde hatt oppmerksomheten mot båten og var sikker på han ville ha merket om noe uvanlig skjedde. Dette kom virkelig som lyn fra klar himmel og han rakk ikke å gjøre noe som helst før masta lå i sjøen! Et uvirkelig syn hadde det vært da den bikket over. Jeg var glad jeg ikke hadde hatt vakt da det skjedde..

Før det lysnet av dag skjønte Stein at det ikke var mye hjelp i meg så han ba meg legge meg og sove. Jeg var lett å be.. og sovnet på et blunk. Men etter et par timers søvn, i halv åtte tia våknet jeg og kjente meg klar til innsats.. Stein kunne endelig få lagt seg etter å ha "døgna". Det ble en lang dag på vei mot Ibiza. Vi ville ikke presse motoren nå som vi ikke engang hadde seilføring, og vi hadde endel strøm imot. Sjøen hadde imidlertid lagt seg så båten gikk mye roligere. Jeg kjente at jeg var trøtt, men det var jo ingen andre til å overta. Så jeg holdt meg våken med å begynne å skrive på det som ble rapporten til forsikringsselskapet. Da klokka var 11 tenkte jeg at nå hadde kanskje Thorstein sovet nok til å kunne ta en tørn i cockpit. Han våknet med en gang. "Herregud, vi har mista masta mamma!" sa han. Rista på hodet og kledde på seg. Jeg lagde kaffe som alltid når jeg vekker dem til morrasvakt og Thorstein tok med seg Hemingway ut i cockpit'en. Ingeborg våknet selvsagt også, og ville bli med ut. Hun fant imidlertid horisontalen på motsatt side og forstyrret nok ikke lesinga til rorvakta! Og så kunne jeg legge meg litt igjen. Endelig!

Ut på ettermiddagen på torsdag fikk vi omsider mobilkontakt og kunne ringe forsikringsselskapet i Danmark. Pantaenius har vært svært hjelpsomme så langt, og tatt tak i saken med det samme. Da de var forsikret om at vi var sjødyktige og i stand til å komme oss i havn ved egen hjelp ble bedt om å gå til marina på Ibiza. Torsdag kveld kom vi til Marina Botafoch og fikk plass blant en stor flåte av luksuriøse motorbåter. Fredag snakket vi med Pantaenius igjen og fikk forklart mer om hva som var skjedd. "Er dere i orden? Nå, men så kan vel resten repareres..!" Det var deilig å kjenne at vi hadde noen å støtte oss på. Følte at her var det noen som tok jobben med å få oss seilklar igjen! Helt sikre var vi jo ennå ikke på hva vi kunne forvente av hjelp, så vi var ennå spente. Vi brukte helga på å hvile ut og vaske og rydde i båten. Ruslet litt rundt inne i byen. Mandag fikk vi kontakt med Pantenius' mann Juan fra Mallorca. Han skal hjelpe oss med å få alt på plass. På tirsdag kom han til Ibiza for å inspisere skadene, og han var overrasket over at ikke mer var ødelagt! På andre båter han hadde inspisert etter mastehavari var det store skader på skroget, men vi kan stort sett pusse over teaklista med sandpapir så er den like fin! "Very strong boat!" Det gjør godt å høre i disse dager når den ligger der litt amputert..

Nå håper vi bare at vi får glede av at det er lavsesong hos alle utstyrsleverandørene så utstyret kan komme raskt! For vi har ikke gitt opp håpet om å krysse Atlanteren i vinter!

Gjertrud

08.10.2009 IBIZA, SENT I SESONGEN!

Nå er det tre uker siden mastehavariet, og vi ligger fremdeles her på Ibiza.. Vi skjønner jo det tar tid å få fram tilbud på en såpass stor sak som dette er, men det er litt fortvilet når ukene går! Det er ikke så mye vi skal foreta oss nå som det er andre som skal gjøre jobben, men vi har jo måttet lete i dokumentene for å kunne beskrive det vi har mistet. Vi hadde heldigvis registrert det meste av det vi har installert, og vi hadde gamle tegninger som viste hvordan masta var fra starten. Noen bilder har vi også så vi har inntrykk av at dokumentasjonen er god nok for både riggere og forsikringsselskap. Det er fire verft som er blitt forepurt om å gjøre jobben, to på Mallorca, ett i byen Vinaros mellom Valencia og Barcelona samt ett i Torrevieja hvor alle nordmennene holder til. Foreløpig vet vi ikke hvor det blir, men håper på snarlig avklaring så vi kan få flyttet båten dit vi skal være. Tusen takk for alle mailer og gjestebokinnlegg i tiden etter havariet. Vi syntes synd på oss selv og da var det godt å vite at noen tenkte på oss.. Men så får man prøve å snu på flisa og få noe ut av den nye situasjonen! Innse at det er sånn det kan komme til å bli, at det er tilfeldighetene som som bestemmer hvor ferden går og når. Vi får jo sett oss litt rundt her på øya da, eller i hvert fall i Eivissa. Tenkte jeg ville fortelle litt om hva vi bruker dagene til.

Eivissa er den største byen på øya og kalles også Ibiza by. Med litt fantasi ser du at det er samme navnet bare i en litt annen språkdrakt. Hit kommer det store mengder turister hele sommeren, og sesongen er ennå ikke helt over. Langs strendene er det fremdeles uteserveringer og badeliv. Det er ikke mindre enn fire marinaer i denne byen, og alle er i øvre del av prisskiktet! Godt det er utenfor høysesongen, da hadde vel både vi og Pantaenius (forsikringsselskapet) blitt ruinert.. Vi legger merke til at det er flere motoryachter enn seilbåter her, og de fleste av motorbåtene har fast plass her og er bare ute på dagsturer. Skjønt nå er det ikke så mange som bruker båtene i det hele tatt. Mange av turistene er bade- og partyløver ser det ut til. For det er klubbene som er det helt store her, digre diskotek hvor det betales flere hundre kroner for billetten. Amnesia, Pacha, Privilege, DC10 og hva de heter alle sammen. Der er det show og konserter alle dager i uka. Skjønt nå er det slutt for sesongen for de fleste. Rundt 1. oktober var det closing parties og farewell parties på de fleste. Ingeborg hadde nok hatt lyst til å se hvordan det var, og prøvde å dra med seg Thorstein til Privilege en dag det skulle være HarryPotter party for de yngre. Dessverre var han absolutt ikke interessert så det ble med forsøket. Hun kommer vel tilbake en gang med annet følge da det er mer aktuelt med litt club'ing. Men vi har vært i gamlebyen, Dalt Vila, og kikket oss rundt. Det er en godt bevart festning med ringmur fra renessansen, kirker og andre bygninger fra flere tidsperioder og mange museer. Restauranter og butikker myntet på turistene er det mange av, men det er også boligområder innenfor ringmuren. Utenfor murene, som seg hør og bør, lå nekropolis eller gravplassen. Der er det også et museum som vi har besøkt. Ingeborg og Thorstein fikk i oppgave å skrive om det besøket, og jeg har fått lov å gjengi Ingeborgs tekst:

27. September 2009:

I dag var vi på museum. Museet hadde forskjellige saker fra tiden under Fønikerne og Punerne. Men hovedattraksjonen var Nekropolis, altså de dødes by. Gravkammer og sånt. Det var ikke et veldig stort museum, men det var gratis, og vi likte museet veldig godt. Det første vi fikk se var masker og småstatuer laget av Terrakotta. Flere av disse symboliserte guder, spesielt guden Tanit.

Masker var det også mye av. Vi fikk se både de negative og

positive maskene. Det vil si at vi så formen som den riktige

masken var formet ut av, som altså var "vrengt" i forhold

til den riktige masken. Det er litt vanskelig å forklare. Men

uansett; vi så mange krukker og forskjellig. Det er ganske

utrolig at dette er oppbevart i jorda i tusenvis av år uten

å verken knuse eller bli ødelagt på annen måte. Krukker

var brukt mye i "gamle, gamle dager" har jeg skjønt.

Hvert eneste museum om samfunn eller byer fra den tiden,

altså veldig mange år før Kristus, har hatt i alle

fall noen krukker å vise frem.

Deretter fikk vi se forskjellige småting, som skarabèer,

"stempelringer", kjeder og andre smykker.

Det er jo på en måte sånn at jeg tenker at de på den tiden

ikke var like kloke som folk i dag. Men det er jo egentlig feil.

De fant jo opp ting vi fortsatt bruker! Kanskje har vi flere

nyttige ting nå, men allikevel var de veldig smarte, og det

går jo ikke an å bygge opp byene og landene vi har nå på

null komma niks! Nei, for det var de som begynte det. Det

jeg mener er at disse folkene var med på å bygge opp vår

verden! Våre byer, våre samfunn, det kom ikke plutselig,

det ble gradvis mer og mer slik som det er i dag. Det er

det som gjør det spennende å gå på slike museer som dette.

Da vi var på vei ut for å se på gravkammerene, så vi først noen plakater som viste hvordan de la de døde ned i gravene. Om de brant likene først eller om de bare la dem ned i graven. Om de hadde med seg krukker eller verdifulle ting. Om de ble gravd opp igjen for å få vasket skjellettet i parfyme eller om de ble liggende der uberørt. Her er èn av alle plakatene:

Gravplassen utenfor var ikke helt ferdig gravd opp. Men vi fikk se hva vi hadde sett på plakatene ovenfra. Dessuten var ikke dette det hele. Nei, for vi gikk ned en bratt trapp som førte til et virkelig gravkammer! De fleste gravene var tomme, men to av dem var det skjellett i, med en krukke eller et fat som skulle bli med sjela dit den dro. Dessuten hadde de laget en slags mumie i en av de andre gravene. Det var gravd opp slik at vi kunne gå mellom de forskjellige gravkammerene, men før var det enten èn grav i et gravkammer, en mann og en kone, eller en familie. Men de hadde hver sine graver ved siden av hverandre. Ellers var det bare èn grav i et kammer. På den tiden skulle ikke folk gå rundt mellom gravene, ikke sant? Så gikk vi ut og tok enda en titt på gravene ovenfra.

Det var det! Ingeborg Rian Julsrud

Vi har også gått tur langs strendene og skulle prøve å finne restene av et saltverk ute på Ses Salines ved flyplassen. Det ble en lang tur uten at vi fant noe som minnet om saltverk. Derimot var dette nå våtmarksområder som var blitt gjort om til en naturpark. Det var et stort område hvor det var kanaler med saltvann mellom et rutenett av langstrakte "tuer". Ingeborg fant ut at det var gøy å hoppe på stien for da boblet det opp et sted ute i vannet. Tydeligvis noen nettverk av gasslommer også. Nå etter regnværet virket det som myggen hadde fått seg en liten oppkvikker i dette området. Vi returnerte til byen etter å ha inntatt litt tapas på en liten restaurant og i hvertfall Ingeborg og jeg hadde fått et tilstrekkelig antall stikk..

Skolearbeidet har blitt intensivert og går nå ganske glatt. Det går mye i spansk for Thorstein for tiden i tillegg til ymse emner innen naturfaget og lesing av forskjellig litteratur. Ingeborg har hele rekka av 8. klasse fag fra ungdomsskolen, og det inkluderer også intensive spansk studier. Vi har med oss et lite utvalg av filmer som vi har brukt kveldene på. Ikke det siste nye, men litt forskjellig. Henry V, en Shakespeare tolkning, og Himmelfall med Kristoffer Joner. Andrej Rublev og Stalker av en russisk filmskaper, the Big Blue med fantastisk dykking og For en neve dollar med Clint Eastwood. Noen er mer krevende å få med seg enn andre, men vi har tapre barn som forsøker å henge med. Vi må nok fylle på med litt nedlasting etterhvert, ellers må vi begynne på nytt med Pirates of the Carribean.. Bøkene vi hadde tatt med oss fra Norge begynner også å bli utlest naturligvis, men Marit låner ut bøker når Stein er innom i Porsgrunn så der har vi fått påfyll. Thorstein har dessuten tatt opp igjen hobbyen med å male Warhammer figurer så nå er hula hans blitt fullt av små, grå plastfigurer og malingbokser. Det er et utrolig pirkearbeid som han tålmodig driver på med så ofte han kan.

Værmessig er det også tydelig at sommeren er på hell. Den første uka vi var her regnet det stort sett hver dag, og det ble rapportert om flom inne på fastlandet og på Mallorca. Så ille var det ikke her, men spanjolene syntes det var et forferdelig vær. Med over 20 varmegrader i lufta syntes vi faktisk det var ganske behagelig. Allikevel skal vi ikke si annet enn at det var deilig da solskinnet kom tilbake. Det er skyet igjen i dag så det vil nok komme mere regn. Nå skal vi ut og få oss en kopp kaffe og handle inn litt på Eroski, supermarkedet borti gata.

Så får vi se hvor neste reisebrev kommer fra. Legger ut en notis under "News" når vi vet hvor og når vi drar herfra.

Gjertrud

PS: Har funnet oss en hipp frisør her i byen, så nå er både Ingeborg og jeg nyklipte. Har lært at det heter "cortar" å få klipt seg, men ut over det måtte det bli opp til frisøren.. Det var nesten som vi var på diskotek der også, så høyt spilte de club-musikken. Tror ingen driver small-talk med frisøren der! Det kosta bare 12€ for meg og 10€ Ingeborg! Prøver å lokke med oss Thorstein også, for lokkene hans begynner også å bli litt lange synes vi. Vi får se om han drister seg utpå.